Morten Espeset – Sølvsmed og bygdepolitiker

Denne artikkelen er publisert i årboka Maihaugen i 1992 og er skrevet av tidligere leder for Hallingdal folkemuseum, Torill Thømt. Denne utstillingen står den dag i dag, og kan ses på Hallingdal museum, avdeling Nesbyen.

Morten Espeset i Hallingdal arbeidet som bygdesølvsmed. Artikkelen forteller om hans arbeider og om verkstedet, som i 1984-85 ble flyttet og rekonstruert på Hallingdal Folkemuseum.

Morten Larsen Espeset vokste opp på et småbruk i lokalsamfunnet Espeset i Rukkedalen, Nes i Hallingdal. Der begynte han tidlig i lære som sølvsmed og virket som bygdekunstner fra 1870-årene til sin død i 1936.

Under registreringene av et bo i Rukkedalen, Nes, i 1972 ble det antydet at Hallingdal Folkemuseum skulle overta «div. redskap til gammelt sølvsmedverkstd m.v» etter Morten Espeset. Den gangen ble det hele taksert til kr. 300,-

Endelig beskjed om overtakelsen fikk museets styre på forsommeren 1984, og hele høsten, vinteren og våren gikk med til demontering, frakt og rekonstruksjon. Dette var et vanskelig og krevende arbeid som ikke ble gjort lettere ved at bygningen der smia var innredet, sto for fall, var uten elektrisitet og full av mange års oppsamlet søppel.

Inne mellom avisbunker og skrot lå en god del verktøy, deler til søljer og annet verdifullt materiale. Da vi hadde ryddet oss ned til gulvnivå, ble verkstedet fotografert og tegnet opp med alle hyller og skap, skissert og nummerert, slik at redskapene kunne føres tilbake til sitt opprinnelige sted. Redskaper fra hver hylle ble så pakket for seg og merket før de ble fraktet ned til museets kontor.

Deretter overtok museets håndverker, som demonterte vegg- og takpanel. Disse er tydeligvis overført fra et annet og eldre hus, og er dekorert med rosemaling, ant. av Telemarkskunstneren Thomas Luraas, som virket i Rukkedalen og Nes i 1840-årene.

Selve arbeidet med overflyttingen ble utført i september før det ble for mørkt og kaldt til å arbeide ute. Den mest arbeidskrevende oppgaven var rengjøring, registrering og katalogisering. En ekstrabevilgning fra Fylkeskonservatoren gjorde det mulig å ansette to ekstrahjelper. Ett problem var at ingen av oss kjente spesielt til sølvsmedverktøy og –arbeid, derfor fikk vi råd og vink fra gullsmed Gulliksen på Gol til å identifisere verktøyet og andre hjelpemidler.

Til slutt ble verkstedet rekonstruert med vegger og tak inne i museets utstillingsbygning, og alt innbo og verktøy ble satt tilbake på plass. Mange av gjenstandene og mye av verktøyet vi fant i smia, var brukt til andre håndverk og hadde altså ikke noe med sølvsmiing å gjøre. Bare en del av dette har vi latt være igjen i det rekonstruerte verkstedet, men nok til å vise at Sølvsmed-Morten var en allsidig mann. Selve smia var oppmålt og en del gjenstander registrert av tidligere fylkeskonservator Randi Asker (1959).

OPPVEKST OG UTDANNING Morten Espeset ble født i 1849 og døde i 1936. Familien holdt til i Espeset-grenda i Rukkedalen, et dalføre som går vestover fra Nesbyen i Hallingdal. Slekten hadde også tidligere fostret smikyndige menn. En av forfedrene, Morten Smed fra Smedsmyre i Nes, laget for eksempel smijernsbeslag til Nes stavkirke i 1727.

Morten Espeset gikk, etter konfirmasjonen, i lære hos Jørgen Ødegård (Øygarden)¹ i Rukkedalen. Om denne «Øygarden» vet vi ingen ting når det gjelder produksjonen. Tidligere virket også Ola Henriksen Træo her, så det er tydelig at det har vært et miljø for sølvsmeder i Rukkedalen. Disse sølvsmedene var, så vidt det er mulig å se, ikke hos bysmeder for å få opplæring, men hadde nærmest denne kunsten som binæring. Når det gjelder Morten Espeset, eller Sølvsmed-Morten, drev han imidlertid sin sølvsmedkunst langt i forhold til mange andre bygdekunstnere. Hans søljer og knapper lå på et høyt kvalitativt nivå, og han ble særlig kjent for sine filigransarbeider.

UTSTYR OG VERKTØY Morten Espesets verksted var utstyrt med en imponerende samling verktøy. I følge opplysninger har han kjøpt verktøy etter Levor Stavn² som Levor selv hadde kjøpt på auksjon i Nore (Numedal) etter sølvsmed Nils Olsen Bråflat (d.1866). Levor hadde gått i lære hos ham i årene 1840-1858. Morten skal også ha kjøpt verktøy etter Knut Olsen Børtnes (Brunsvold).³ Han stemplet sine ting K.O.B. og hadde i sin tid vært i lære hos Sølvsmed Holck⁴ i Sigdal. Børtnes levde i tiden 1827-84. Både Levor Stavn og Knut Børtnes holdt til sør for Nesbyen, Børtnes i Bromma og Stavn i Flå.

Foruten en mengde småverktøy inneholdt verkstedet også en dreiebenk, en rokk og en strekkbenk. Rokken var etter Bråflat og Stavn og ble brukt til å spinne sølvtråd. Strekkbenken ble brukt til å strekke sølvtråd: et stort hjul dreier en trommel, og tråden trekkes gjennom en jernplate med hull av ulik diameter. Ellers er det utstyr til lodding og støping med sand. Liksom de fleste andre sølvsmeder i distriktet støpte også Morten messing-gjenstander, men mest kjent var han for filigransarbeidene i sølv. De var meget detaljrike og fint utført. Filigran brukte han mest på mindre gjenstander, mens bestillingene ofte gikk på de store, prektige søljene med støpt bunn. Verkstedet inneholdt flere støpemodeller til bunnform for disse søljene, og de fleste er variasjoner av den såkalte rosesølje-formen.

KUNDEKRETS Bestillinger på Mortens arbeider kom fra nær og fjern, skal vi dømme etter brev som lå i verkstedet. Han hadde forbindelser over hele Nes kommune, Buskerud fylke, i Oslo og enkelte andre steder på Østlandet. Flere forretninger solgte hans arbeider i kommisjon og skreppekarer tok dem med på sine reiser. Blant annet finnes et brev fra hans bror Ole. Ole hadde reist til Sogn og Fjordane for å kjøpe hester, men skriver hjem til Morten og ber ham sende en nål. Det var i det hele tatt vanlig at hallinger handlet med sølv i Sogn, så kanskje har flere av Mortens ting havnet på Vestlandet.

Selv reiste Morten også rundt, blant annet til Sande i Vestfold, til Drammen og til de andre Hallingdalsbygdene. Der solgte han sine egne arbeider og handlet med antikviteter og gamle sølvgjenstander. Dette vet vi fra et brev fra en av hans forbindelser på Geilo, som ønsket å bytte i gammelt sølv.⁵

LÆRLINGER Morten Espeset hadde enkelte læregutter, som Hermann Gullhaga fra Ål⁶ og sølvsmed Halvorsen i Nes.⁷ Hermann Gullhaga var selv sønn av gullsmed Lars Bråtalien. At Morten tok inn læregutter var ellers uvanlig. Han drev ingen form for systematisk opplæringsvirksomhet.

STATUS Ettersom han ikke hadde formell utdannelse, hadde Morten Espeset heller ikke håndverksbrev, men han søkte i 1910/1911 om bevilling til å handle med sølv. Dette fikk han innvilget i 1911.

RÅVARER I enkelte perioder har det tydeligvis vært vanskelig å få tak i sølv. Til en viss grad har kunder selv skaffet råvarer, for eksempel ved å levere gamle sølvgjenstander og mynter. Fra 15.2.1888 finnes et brev fra Kongsberg Sølvverk som svarer på en forespørsel. Der går det frem at sølvverket ikke kan selge sølv til ham uten at han har fått tillatelse fra Finansdepartementet. Inntil denne tid hadde man imidlertid ikke solgt i mindre partier, men minst to barrer om gangen til kr. 2.500,- pr. stk., en betydelig sum for Morten Espeset. Det var derfor de store gullsmedforretningene som kjøpte sølv fra Sølvverket og solgte videre i smått til enkeltsmeder. Senere har Espeset derfor handler sølv fra ulike forhandlere, blant annet David-Andersen, Tostrup, Tennant & Sons og Nordiska Affineriet.⁸ Dessuten kjøpte han inn andre varer som var moderne i tiden fra ulike forhandlere: kammer, slipsnåler, spenner, brosjer, kakefat, skjeer, armbånd etc. I et brav fra Chr. Fogh i København 1919⁹ påpekes det at nevnte varer oksyderte sølvbeslag, noe som på denne tid var moderne i Norge. Blant hans papirer finnes også en del oppskrifter, blant annet på oksydering.

BESTILLINGER

Det var ikke bare Sølvsmed-Morten som kjøpte ferdige ting fra andre, han selv hadde også egne forhandlere som stadig sendte bestillinger på sølvstas som søljer og kjeder. En del av brevene inneholder opplysninger som viser ulike moter, blant annet et brev fra Sevat Sataøen i Ål. Han minner Morten om at man der bruker kjedene (lekkjene) lenger – 3 a 4 cm. For øvrig bestiller han søljer, flaskeåpner, ringer, slipsnåler. Lignende lister finnes fra Nes Kooperative Handelslag, som solgte Mortens varer i kommisjon. Prisene for store søljer var kr. 13,- og kr. 18,-, brystnålring kr. 13,- og kr. 8,80. Han hadde kontakter i sølvsmedkunstens høysete, Telemark. Fra 1919 stammer et brev fra E. E. Sandland i Brunkeberg, som ville forsøke å selge sølv for Morten, men uten å binde seg. Dessverre har det ikke dukket opp noe som viser om dette fremstøtet lyktes.

For øvrig har det strømmet på med bestillinger fa lokale kjøpere og fra venner og familie av disse. Mange beskriver nøye den søljen de ønsker, og mange klager på sen levering og truer med å sende lensmannen etter det Morten er skyldig.

PRODUKTENE De smykkene som er omtalt i brevene og som vi kjenner ved selvsyn, er av høy kvalitet. Ikke alle gjenstander er stemplet, men han stemplet M. E. (830 S) svært ofte. Teknikken han brukte var stor sett filigransarbeid. Som nevnt var det i sølvsmia en samling støpeformer, for det meste i rosesøljeform, men også andre former: slangesølje, grimesølje, palmettsølje og tindesølje, foruten hjertespretter, skjorteringer, knappeformer og spenneformer. Få ferdige arbeider lå igjen i smia, men en stolpering med gravert bladmønster fantes blant alt det andre. På baksiden av denne er det risset inn MLE MLE 1877. Den er derfor laget svært tidlig i Sølvsmed-Mortens karriere. I alle fall er nevnte skjortering en type som er godt kjent i Hallingdal, den såkalte stolperingen. Når det gjelder støpeformene, er det umulig å si hvor de forskjellige stammer fra. Som nevnt kjøpte han verktøy fra minst to ulike smeder, og han kan utmerket godt ha kjøpte former fra dem. Han kan også ha laget former selv. Det som er sikkert, er at alle formene er vanlige innenfor Hallingdals sølvstas.

De ferdige søljene utstyrte Morten med dingel, noe som særlig var vanlig i nedre Hallingdal. Han brukte skåler med filigrans hjerteformer, kruser og dobber. Dessuten lagde han flere eksempler på den særegne Hallingdalssøljen med ringer, både 18–ringssøljen og mindre typer. Dingelet utførte han ofte som «byggkorn», en type som særlig var populær sør i dalen og i Sigdal/Eggedal.

I et bestillingsbrev beskrives en stor sølje med presisering at skålene skal ha et filigransarbeid i bunnen. Denne typen finnes i Nes, men det er ennå ikke dukket opp noen med Morten Espesets stempel. En liknende sølje finnes i alle fall i privar eie, registrert på Norsk folkemuseum med følgeskriv at den skal være laget på Nes i slutten av 1850-årene,¹⁰ så det er en mulighet for at Morten har lært typen å kjenne fra sin læremester.

Av skjorteringer har Morten laget mange eksemplarer av vanlig glatt sprettetype, noen med støpt blomster- og rankemønster og noen med gravert mønster. Knapper kjenner vi også til, både trøyeknapper, halsknapper og mansjettknapper. Trøyeknappene er av halvkuleform med gravert blomstermønster. Andre har flat bunnplate med filigransmønster. Hals- og mansjettknapper er også stort sett av typen med flat bunnplate og filigransmønster. Det er vanskelig å avgjøre hva han har laget av andre gjenstander på grunn av manglende stempel. Men sannsynligvis har han gjort maler og malespenner i filigran, spenner til sko og til livgjord. Av siste type har Randi Asker skissert et eksemplar den gang hun registrerte i sølvsmia. Lignende spenne finnes bl.a. i Nes, men uten stempel. De er flate med svak runding, formet som to halve sirkler. På hver ytterside er det et mønster av sølvtråd i bladformer. Noen mønsterbok har foreløpig ikke dukket opp, men i notatbøker og på konvolutter har han tegnet inn forslag til mønstre og fasonger.

Morten Espeset var, liksom mange andre bygdesmeder, opptatt av hendelser i lokalmiljøet. Sølvsmedyrket var noe som hørte vinteren til, men om sommeren var han bonde. Han hadde støl ved Myking. For venner trente han jakthunder, og han gikk ofte selv på jakt. Jaktbytte og skinn solgte han videre, bl.a. til Drammen og Kristiania. Siden han var en nevenyttig mann, var det naturlig å reparere klokker og briller og utføre en del grovsmedarbeid. I tillegg skal han ha vært noe av en ingeniør: han stakk ut deler av veien fra Rukkedalen opp til Espeset og var rodemester for samme vei.

At Morten Espeset var interessert i hallingdalskulturen også utenom sitt eget arbeid, er tydelig, for han var med blant dem som tok initiativ til og startet Hallingdal Folkemuseum. Det ser vi av et opprop fra 1899. I flere perioder var han dessuten medlem i herredstyret i Nes.

Imidlertid må all denne virksomheten ha gått ut over arbeidet, for blant de etterlatte papirer ligger mange brev med purringer fra mennesker som har bestilt sølvstas, men ikke mottatt det de ønsker seg innen rimelig tid.

Likevel sender de nye bestillinger, noe som tyder på at Sølvsmed-Morten Espeset var en aktet kunstner i sitt fag. Som bygdekunstner må han regnes blant de bedre. Kvaliteten og variasjonen i hans arbeider har blitt bevist til fulle, ikke minst etter en omfattende undersøkelse museet gjorde i 1985-86. Det ble den gang brakt inn gjenstander fra hele Nes for fotografering, og ved museet fikk vi derfor verdifulle kunnskaper som Sølvsmed-Mortens arbeider.

 

Noter:

1. Ulike opplysninger sier Erik/Jørgen Ødegård. Jørgen skal ha hatt en sønn ved navn Erik.
2. Levor Stavns verktøy: i flg. Brev fra Reidar Strøm, Rødberg.
3. Knud Olsen Børtnes (Brunsvold): verktøy i flg. opplysninger, Drammen museum.
4. Sølvsmed Holck i Sigdal i flg. opplysninger i Drammen museum.
5. I flg. brev fra Ola Sveinsson 13/3-1914
6. Opplysning fra Øyvind Espeset til fylkeskonservator Randi Asker i 1959
7. Muntlig opplysning fra beboere i Nesbyen
8. Div. brev funnet i sølvsmia, nå på Hallingdal folkemuseum
9. Opplysninger i brev i perioden 1919-1920.
10. Medfølgende brev forteller at søljen er laget i Nes av en bondesølvsmed i slutten av 1850-årene. Brevet er datert 1903 og det er skrevet av Wilhelmine Thams til hennes barnebarn.