I mange hundre år har det vært ferdselsårer mellom Vestlandet og Østlandet. De første skikkelig opparbeida vegene kom først godt ut på 1800-tallet. Før den tid må det ha vært stier, kløv-og slepeveger. Hovedslepene gikk over Hardangervidda, men i tillegg var det flere sidesleper som kom inn på en av disse hovedårene. Ei slik sideslepe gikk opp fra Aurland i Sogn, kryssa Hallingdal ved Sundre/Ål, og gikk så videre innover fjellet mot Nes. Her kom den ned ved Skålsrudstølen der det var en driftevoll, altså et sted der de skulle kvile. Derfra gikk slepa videre til Foss og ned til Rukke i Rukkedalen. Her kryssa den elva, og tok leia oppover mot Jordeslia. Derfra dro de innover skogen mot østsida av Åkrefjell. Her gikk vegen mot Brynhildstjern der det var ny kvil. På en fjelltopp like ved Brynhildstjern er det ennå tre styringsvarder godt synlig. Slike varder ble bygd opp mange steder langs slepene for å vise vegen spesielt når været kunne være utfordrende for fjellfarende kvegdrifter. Videre gikk slepa mot Hallingnatten, og der inne i snaufjellet er vegen ennå tydelig i terrenget.
Vi bør nå også si noe om hva ei kvegdrift var. Byene på Østlandet måtte ha mattilførsel av nokså stort omfang. Kongsberg og Drammen var sentrale i den sammenhengen. I 1769 var Kongsberg Norges nest største by. Bare Bergen var større. Noen handelskarer hadde kjøpt opp storfe og sau på vinterstid, og utpå sommeren la de i veg med de oppkjøpte dyra fra steder på Vestlandet, og drev dem over fjellet til østlandsbyene. Når driftene kom til Hallingdal, kom det ofte flere dyr til som var kjøpt opp her. Slike kvegdrifter kunne ha over 100 dyr, så når det ble flere årvisse drifter langs de samme farene, ble leia der de skulle gå nærmest for veger å regne i fjellområdene. Nede i skogsterrenget fra Jordeslia er slepa helt borte. Likevel vet vi ganske godt hvor den gikk. Det er en del geografiske navn i området der som forteller mye om hvor vegen må ha gått. Det gjelder slike navn som Driftevassbekken, Driftevasstjern, Driftevasshøgda o.l.
Det var vanlig at driftene fulgte bekker der disse lå laglig til for dyra slik at de skulle ha lett adgang til drikke. Langs bekkefar var det også godt med gras, og dette med god tilgang på mat, var helt avgjørende viktig for slike drifter. Dyra måtte være i godt hold når de kom fram til markedene i byene. Dette økte verdien.
Da det hadde blitt klart hvor drifteslepa hadde gått, ble Nes Historielag engasjert, og ryddegjenger ble satt i gang med å gjøre vegen tydelig med rydding og merking. Det var i år 2000. Den delen som var interessant for rydding, var ca 5 km. Det ble satt opp merkepeler, og fire infotavler der historikken omkring slepa ble gjort greie for. Dette ble gjort for å gjøre en tur i Drifteslepa til noe mer enn en fin trimtur. Det skulle bli en opplevelsestur i videre forstand der en skulle komme nært inn på historia bak disse gamle driftevegene.
Under ryddearbeidet kom vi over noe spesielt ca 3 km fra bilvegen. På ca. 950 m.o.h. står det ei kjempestor furu. Treet måler 3,10 m. i omkrets, en meter oppover fra rota. Vi fikk den tidas skogbrukssjef i Nes, Magne Akervold, til å ta aldersprøver av treet, og han kom fram til at det var ca. 550 år gammelt! Dette var altså et tre fra middelalderen, som hadde begynt å vokse omkring 1450. Denne furua må være en av de eldste levende organismer i Nes. Vi kjenner til at det står ei eik nede på Sevre som Akervold har aldersbestemt til å være ca. 700 år gammel. Det ble satt opp ei infotavle ved furua, og det ble plassert to benker der.
Jørgen Holm regner vi som den nyrydda Drifteslepas far. Han var en krumtapp i arbeidet med å finne ut hvor den skulle gå. Han satte også navn på kjempefurua, og navnet ble Kvilingsfuro. Ved infotavla satte vi også opp ei bokkasse med ei turbok der farende folk kunne notere navn og dato og gjerne noen ekstra kommentarer. I 2002 var arbeidet kommet så langt at vi kunne regne slepa for åpnet.
Noe som har blitt notert som ekstra positivt er at vegen/stien oppover har så jevn stigning at den passer for de fleste. Det er ikke noen spesielt krevende tur, så slik sett passer den godt for familier.
I seinere år har det blitt satt opp infotavler som går ut på å forklare vekstene i området. Det gjelder hva slags trær som vokser her, lyng, brisk/einer og bær. Også maurtuer er kommentert. Flere skoleklasser har lagt skoleturen sin hit, og de bør ha hatt spesielt utbytte av de opplysningene de har fått her. Slik praktisk læring om naturen er et viktig supplement til det elevene må lese seg til i lærebøkene.
Drifteslepa fra Vestlandet til østlandsbyene var i bruk til Bergensbanen ble åpna i 1909. Da ble det mye enklere å frakte dyra på den nye måten. Ei drift langs fjellvegen kunne ta fra tre til fem uker, mens frakting pr. jernbane ble gjort unna på en dag eller to.
Skrevet av Einar Hanserud
Bilder fra arbeidet med Drifteslepa
