Orientering på Rustastølen 19.07.15 om det som skjedde etter Haglebuslaget 26.04.45
Halvard Kleven
Som vi alle vet er det i år 75 år siden tyskerne angrep Norge. Derfor er det etter hvert færre og færre av oss som husker de 5 mørke krigsårene 1940 – 45. Våre politikere trodde ikke det ville bli krig, og forsvaret var kraftig forsømt. At forsvarssjefen anmodet om mobilisering hjalp ingenting. Da det etter hvert likevel ble gitt en høyst uklar ordre om mobilisering var det så seint at tyskerne ofte var kommet før nordmennene til fremmøtestedene for utlevering av våpen, uniformer og utstyr.
Også kringkastingen sviktet slik at Quisling fikk tilgang til radioen. Dette gjorde sitt til at mobiliseringen ble kraftig svekket. Og på tross av heltemodig innsats måtte Norge kapitulere allerede 6. juni.
Men motstanden mot okkupasjonsmakten fortsatte. Allerede våren 1941 startet i det stille den spede begynnelsen med å etablere motstandsgrupper her i Nes. Her som i landet for øvrig ble det etablert hjemmestyrke-avdelinger (HS) som ble organiserte under en SL (sentralledelse). Vi fikk en militær organisasjon i Norge – Milorg. Dette skjedde i full forståelse med vår politiske og militære ledelse i London.
Det ble etablert celler og tatt ut slipplasser slik at HS kunne få tilført våpen og utstyr via flyslipp fra England, bl.a. som erstatning for det som var tapt ved mobiliseringen. HS måtte ta imot og gjemme alt dette utstyret for tyskerne til det skulle brukes. Samtidig oppsto det behov for opplæring og trening av befal til å lede disse mannskapene som fortsatt var villige til å stille opp i kampen mot inntrengerne.
Det ble totalt gjennomført 720 droppturer med forsyninger fra England under krigen. 28 fly og 250 av flyenes mannskaper gikk tapt. Det ble sluppet ned 22.000 containere og et ukjent antall pakker – nok til å bevæpne en betydelig hær. HS hadde virkelig store oppgaver med å ta imot, lagre og forsvare dette materiellet – noe de selvfølgelig hadde plikt til. Ofte kom det samtidig spesialtrente agenter fra England som hoppet ut i fallskjerm fra disse flyene – til sammen 245 agenter og spesialister.
I årene som fulgte skjedde det mye viktig arbeid i tillegg til mottak av våpen og utstyr. Det foregikk overvåking og innhenting av viktig informasjon om tyskernes virksomhet som ble rapportert til våre allierte via radiosamband. Det ble gjennomført samlinger i det skjulte for opplæring og trening av mannskaper og befal, det ble utført en rekke sabotasjehandlinger osv. Når vi så kom frem til slutten av 1944 skjedde det viktige og avgjørende ting.
Milorg var den siste delen av krigen inkorporert i general Eisenhowers hovedkvarter via FO (Forsvarets Overkommando). Eisenhower var øverstkommanderende for de allierte styrkene i Europa. Den 28. juli 1944 bestemte general Eisenhower i samråd med FO at det skulle opprettes 4 baseområder i Norge – «Billating areas».En av disse var base ELG i Vassfaret.
Jeg kan ikke gå nærmere inn på disse basene – det ville ta for lang tid, men målsettingen med dette var å få utstyrt, utdannet og trenet en norsk hær som kunne være i stand til å kjempe mot tyskerne sammen med våre allierte når tiden var inne.
Hovedbefalet til base ELG i Vassfaret med major Paul M. Strande, med kodenavn Magnusen (senere general) som sjef, hoppet ut i fallskjerm over Vassfaret 26/11-44. En av de øvrige var lt. Peter F. Holst med kodenavn Ola Lien – senere høyesterettsadvokat i Oslo – som ble svært sentral i området her.
Under base ELG ble det så opprettet 4 underbaser som treningssentre. En av disse ble base IV som skulle ha ansvar for et område avgrenset mot
- Rukkedalen i nord
- Hallingdal i øst
- Sigdal i syd, og
- Numedal / Tunhovd i vestSjef for underbase IV ble lt. Holst med Leif Levorsen som NK.
I base IV ble det så etablert 3 kurssenter – ett på Djupsjøen, ett på Haglebu og ett på Rustastølen. I utgangspunktet var Purkeset tenkt som kurssenter, men det ble snart funnet uegnet.
Det hendte i enkelte tilfeller – av ulike årsaker – at last ble droppet feil. Det skjedde bl.a. natt til nyttårsaften 1944 da et slipp havnet ved Pålsbudammen. Det er sannsynlig at slippet var beregnet på en av slipplassene til områdesjef Otto Pahle lenger opp i Hallingdal. Selv om det var totalt blendingspåbud under krigen kunne det likevel – gjerne ved et uhell – være lys som villedet pilotene. I forbindelse med arbeid som pågikk ved Pålsbudammen var det sikkert lys der, eller ei utelampe, som førte til at slippet havnet feil. Og i slike tilfeller kunne det oppstå alvorlige problemer. Det holdt på å skje i dette tilfellet. Slippet inneholdt mange containere og fallskjermer lå strødd over et stort område i alle regnbuens farger.
Feilslippet førte også til at containere traff en høyspentlinje, noe som igjen førte til strømbrudd i Nore. Derved fikk tyskerne informasjon og sendte mannskaper oppover fra Rødberg. De tok seg opp til Tunhovddammen og gikk i overvann oppover fjorden til Pålsbudammen. Kristian Levorsen – bror til Leif og Einar Levorsen – og som var onklene til Odvar Solheim – var ved dammen for å se nærmere på hva som hadde skjedd da tyskerne kom dit. De begynte å skyte etter ham og traff ham på innsiden av låret. Kula ble merkelig nok liggende i strompa på nikkersen. Tyskerne hadde noe dårlig finsk ammunisjon etter finskekrigen som kan være noe av forklaringen til dette. Men Kristian Levorsen klarte å komme seg unna.
Tyskerne fant flere containerne, men vegen over Tunhovdåsen var ikke kjørbar med bil på grunn av mye snø. Bønder i Tunhovd ble derfor beordret til å kjøre containerne med hest og slede til Rukke der tyskerne kunne ta imot og transportere videre med lastebiler. Men Leif Levorsen mente det måtte ligge igjen flere containere i skogsområdet rundt Pålsbudammen. Dette viste seg å være riktig. Ved leting etterpå ble det funnet 16 containere som ble gjemt og senere overtatt av Milorg.
Knut Børtnes fikk varslet mannskapet på Purkeset om feilslippet. Men de hadde da allerede fått beskjed over radio fra London om at det var fare for razzia i området, og fra fly ville Purkeset være for godt synlig. Mannskapet flyttet da ned til Bakvendtstølen, som ligger et stykke rett nord for Rustastølen. Men etter at situasjonen hadde roet seg flyttet de tilbake til Purkeset der de tok imot mange slipp både med mat, våpen, og utstyr. Stedet var likevel for lite og for lett synlig til å gjennomføre kurs for opplæring og trening. De flyttet derfor til Rustastølen der det var flere seterbuer og god plass.
På Bakvendtstølen ble likevel plassert 3 mann. Det var Asbjørn Thoen med sitt sambandsutstyr og Knut Hjallen som bl.a. bidro i forbindelse med lading av batterier til sambandet samt Olav Edvardsen som var hundefører og utførte mange viktige transportoppdrag i området med hundespann.
Haglebu ble hovedforlegning med biforlegninger på Djupsjøen og Rustastølen.
Den 7. februar 1945 ble det første befalstreningskurset satt i gang på Rustastølen, eller «Diamanten» som var kodenavnet til stølen, med 40 kursdeltakere. Den 6. mars startet tilsvarende kurs på Djupsjøen med 40 kursdeltakere og 15. april – like etter påske – ble det satt i gang kurs for ett kp – ca 80 kursdeltakere – på Haglebu, og med kursledelse på alle stedene. Kursdeltakerne måtte i all hemmelighet ta seg frem til avtalt kurssted på egen hånd.
I hvert kurssenter var det alltid et hus eller seterbu som ble kalt AMBASSADEN. Det var kommandoplassen (ko). Slik var det både i hovedbasen ELG i Vassfaret, på Haglebusetra, på Djupsjøen og på Rustastølen. I AMBASSADEN oppholdt det befal og sambandspersonell seg som til enhver tid hadde vakt. På Rustastølen var altså Ambassaden i seterbua til Svein Høllo, nå Åge Bjørnebråten. Leif Levorsen, Sigurd Løvskogen og Olav Edvardsen bodde fast i Ambassaden, mens det i tillegg var bemanning der etter behov. Bemanning som ikke hadde aktiv tjeneste i ko og kursdeltakerne var forlagt i seterhusene i området.
Utenom kursdeltakerne bodde følgende mer eller mindre fast på Rustastølen:
Petter F. Holst
Leif Levorsen
Einar Levorsen
Emil Kvanlid
Sigurd Løvskogen
Erland Nordhagen
Asbjørn Dalevold
Amund Rasmushaugen
Harald Svendsen
Herbrand Hjallen
Rolf Såtvedt
Einar Dalevold deltok på kurs på Rustastølen.
Når det gjaldt forsyningstjeneste var den administrert gjennom HS i Sigdal og Eggedal til Djupsjøen og Haglebu. Forsyningene til Rustastølen ble administrert av forsyningssjef Truls Tyribakken som hadde nær kontakt med lederen av Forsyningsnemnda i Nes, Tollef Mathismoen. De klarte i all hemmelighet å skaffe proviant som ble kjørt med lastebil av Levor Haga til et lager hos kjøpmann Lysenvoll på Bromma.
Dyr ble også slaktet. Overfor tyskerne hevdet de at det var nødslakt på grunn av sykdom og at de skulle brukes til revsmat. Helt fra Hemsedal ble det ellers hentet slakt. Bernhard Tanberg fikk lurt unna 1000 kg poteter. Sekker med brød ble skaffet fra baker Olsen. Smør ble skaffet av meieribestyrer Svare. Alt ble kjørt med hest og slede fra Bromma og oppover mot Rustastølen om natta til et avtalt treffpunkt.
Spesielt Paul Teigen og hele hans familie og Halgrim Mjølid var svært aktive og viktige kontaktledd med de som til enhver tid var på Rustastølen. I tillegg til proviant og andre behov organiserte fru Teigen også, ved hjelp av nabokoner, vask av klærne til de som var på Rustastølen. Gunbjørg Sevre satt på et rom hos Paul Teigen og sydde forsvinnings-drakter av fallskjermstoff som ble sendt til Rustastølen. Leif Levorsen uttrykte stor anerkjennelse for deres imøtekommenhet og innsats i denne tiden.
Men all flyaktiviteten bl.a. i området Eggedal – Haglebu førte til at et par nazister fra Solbergelva og Drammen, som var på jakt i Eggedal, fattet mistanke om at det foregikk slippvirksomhet i området Djupsjøen – Haglebu . Nazistene hadde nemlig anledning til å gå på jakt. Det førte til en razzia på Besserud gård i Eggedal, der jeg forøvrig har slektninger, og som ble opptakten til Haglebuslaget som kom til å skje 26. april.
Om Haglebuslaget og det som skjedde i etterkant av det er det dessverre skrevet svært mye som er feil. Både med bakgrunn i informasjon fra sannhetsvitner som deltok, rapporter som ble skrevet under og etter slaget og avhør som senere ble foretatt kan jeg hevde det. Men det er et tema jeg ikke skal komme nærmere inn på her.
Over trenings- og mottaksområdene Djupsjøen – Haglebu – Rustastøl-området var det intens flyvirksomhet i perioden 17. – 26. april 1945. Da kom det f.eks. 21 fly med slipp til disse områdene. Mest brukt som droppsted i nærområdet i tillegg til Rustastølen (Diamanten) var f.eks. Nordre Buhovd («Flinten»), Lisleset («Gråstuen»), Purkeset, Skurveåsnatten og Buvasslia i tillegg til som nevnt Haglebuområdet.
Natten mellom 24. og 25. april kom det ett fly til Nordre Buhovd og ett fly til Haglebu.
Rustanstølen ble brukt som base for mottak av flyslipp i området nord for Haglebu
I disse fjelltraktene tok de imot 164 containere og 42 pakker.
Noen av de som rømte fra Øyvatn etter tragedien der kom til Buvasslia. Det gjaldt bl.a. Herbrand Hjallen, Amund Rasmushaugen, Harald Svendsen og Rolf Såtvedt. Men allerede før jul 1944 flyttet de til Purkeset som ligger ca 3 km vnv for Rustastølen.
Telegrafisten Asbjørn Thoen hoppet ut i fallskjerm og landet på ei myr ved Purkeset i romjula 1944.
Den 26. april var Paul Teigen og Halgrim Mjølid – begge aktive Milorg-menn – innover til Nordre Buhovd for å tørke og pakke fallskjermer etter flyslipp om natta. Skjermene hadde frosset til og måtte brettes ut og tørkes på bare flekker i sola for å kunne få lagt de sammen og gjemte dem. Det var et tungt arbeid. Ut på dagen hørte de skyting lenger sør i landskapet – og de ante uråd. De fikk pakket og gjemt skjermene i all hast og dro hjemover.
Ved 5-tiden om ettermiddagen kom de hjem, og da var allerede meldingen om Haglebuslaget nådd frem og med beskjed om at alt materiell, utstyr og annet som kunne røpe noe måtte gjemmes bort. Tyskere kunne ventes når som helst.
På Rustastølen innførte ledelsen alarmberedskap. Mannskapet hadde etablert forsvarsstillinger og en utsiktspost på åsryggen Darren. Der hadde de god utsikt over det som skjedde. De satte samtidig en vaktpost i et lite snekkerverksted hos Paul Teigen. Seinere ble den flyttet opp til en bakketopp ved Børdalen der det var god oversikt over bygda. Ut på ettermiddagen ga Leif Levorsen samtidig beskjed om at alle skulle være klare til avmarsj i tilfelle de fikk beskjed om å komme som forsterkning til Haglebu. Det skapte ytterligere spenning, men slik beskjed kom ikke.
Ved 5-tiden om ettermiddagen – etter at slaget på Haglebu var over – begynte mannskapene der å trekke seg nordover Eggedalsfjellet med 3 sårede på Nansenkjelker. Ved Flenten hørtes flydur fra syd. De gjemte seg så godt de kunne med kjelkene under kratt og kjerr. Flyet kom så lavt at de godt kunne se piloten med sine mørke briller godt. Det var en såkalt Fiesler Storch. Flyet sirklet et par runder over dem. Ola Strand, som dro den ene Nansenkjelken, fortalte meg at tanken på om de ville skyte, og om det ville gjøre vont, streifet gjennom hodet hans. Men flyet forsvant heldigvis sydover uten at noe skjedde – og de kunne fortsette.
Ved Flenten kommanderte så lt Holst holdt og oppstilling. Der ble først alle våpen samlet sammen og gjemt som våpenlager. Uten navneopprop fikk mannskapene beskjed om å gå hele natta til sine hjemsted i Numedal, Hallingdal, Sigdal og Krødsherad. De fikk beskjed om å komme lengst mulig unna Haglebu/Rustastølen så fort de kunne og mest mulig usett. Det gikk bra med alle.
Ledelsen – 8 mann – samt de 3 såra – gikk så videre. Ved ti-tiden om kvelden stoppet de igjen ved Trøgaset. Den ene av de sårede, Øyvind Normann Jørgensen fra Drammen, døde der. Et lite hull ble gravd opp i frossen fjelljord. Han ble begravd der under en meget gripende taushet. Dermed var det 7 falne etter Haglebuslaget.
De 2 andre såra, sammen med 1 lege og 2 vaktmannskaper, ble senere lagt igjen i ei skogshytta ved Svangtjern, som tilhørte Brynhild Børtnes. Legen hadde dessverre lite å hjelpe seg med der, så de var avhengige av å komme til lege med nødvendig utstyr.
De sårede var Erling Larsen fra Steinberg og Harald Medalen fra Eggedal. Medalen reiste etter krigen til Amerika. Men jeg traff ham flere ganger, for han var trofast tilbake hvert 5. år når det var minnemarkeringer på Haglebu. Der deltok jeg som regel som områdesjef i Sigdal og Eggedal og senere som avsnittssjef. Og der traff jeg forøvrig ved en anledning også mannskapet fra et av flyene som hadde droppet utstyr til Haglebuområdet.
Om morgenen 27. april ankom ledelsen fra Haglebuslaget til Rustastølen.
Den 27., 28. og delvis 29. april hadde tyskerne ca 2000 mann i fjellområdet mellom Eggedal, Numedal og Hallingdal. Den 27. kom det ca 250 tyskere til Sevre skole.
Heldigvis tok de vegen opp Sevrelia. Der var det fortsatt dyp snø og tyskerne hadde ikke ski, så de sleit hardt. Noen tok seg helt opp til Deighovd der de hadde god utsikt.
Ved at det samtidig kom tyskere innover fra Eggedal var nok deres plan å få tatt nordmennene fra begge kanter. Tyskerne som tok seg opp fra Eggedal tok med seg sine falne tilbake og brente samtidig ned 16 hytter og seterhus. I Eggedal var det samtidig stor frykt for at de skulle brenne alle hus nedover dalen. Men heldigvis skjedde ikke det
Den 29. april fikk Paul Teigen tidlig om morgenen beskjed fra telefonsentralen på Bromma om at to lastebiler med tyske soldater kjørte oppover Børtnesøygardene. Det førte til stor spenning i bygda. De kjørte forbi og mot fjellet. De var utstyrt med ski og brøt seg inn i alle hytter fra Nordre Buhovd til Trøgaset. De fant et lite våpenlager syd-vest for Rustastølen, men ellers ingen ting. Tyskerne passerte hytta ved Svangtjern med ca. 100 meters avstand. Men takket være at det var kommet en del snø om natta gikk tyskerne forbi uten å oppdage de som var der.
Fra utkikksposten på Darren hadde vakta fra Rustastølen full utsikt over hele området.
Peter Holst, som jo var sjef for hele underbasen, var som nevnt kommet med resten av befalet fra Haglebu. Han var nå innstilt på å gå til angrep på tyskerne. Leif Levorsen hadde håpet at de kunne unngått slaget på Haglebu, men det var ikke mulig og heller ikke i strid med ordren de hadde. Men når Holst nå var innstilt på å gå til angrep på tyskerne og med så liten styrke som var disponibel der ble Levorsen sint. Det ville dessuten være i strid med ordre. Han la sin colt på bordet foran seg og sa at dersom Holst ga ordre om angrep så ville ikke Holst lenger være sjef! Levorsen visste at han hadde de øvrige med seg, og ordre om angrep ble da heller ikke gitt.
Ut på dagen 29. april trakk tyskerne seg tilbake. De kjørte ned til Aalton skole. Derfra gikk de 2 og 2 til husene i området. Det skapte frykt blant folk. De visste ikke hvilke hensikter tyskerne hadde. Men det viste seg at de bare spurte etter mat. Senere på dagen dro de videre fra Aalton skole og senere også fra Sevre skole. Da var naturligvis alle svært lettet.
Den 30. april ble de 2 sårede med lege og 2 hjelpemannskaper ved Svangtjern hentet og brakt ned til bilveg litt syd for Aalton skole. Der hentet Knut Børtnes dem og kjørte de sårede til dr. Pahle på Ål. Deretter til prestegården i Nesbyen. I presteboligen ble de lagt i et rom i 2. etasje i forståelse med sokneprest Salmund Djuvik. Barbo Dokken hadde daglig tjeneste i prestegården, mens Barbo Tyribakken ble innkalt som hemmelig forsterkning. Både presten og de to var tilknyttet Milorg. Distriktslege Glesne behandlet de sårede, mens den daglige pleie ble utført av de to damene.
Tyskerne hadde lager både i stallen og forpakterboligen i prestegården, men heldigvis oppdaget ikke de hva som foregikk i 2. etasje i presteboligen. Spennende måtte det ha vært. Der ble de pleiet til krigen var slutt.
Da freden kom tok Leif Levorsen med seg 1 mann og dro til Nesbyen og hentet nazi-arkivene. Sekker med dokumenter ble først forsvarlig gjemt til tiden kom da de kunne leveres til bruk under Landssvikoppgjøret. De bidro til nødvendig rettergang etter krigen.
Fra alle kanter kom nå – over hele landet – «den skjulte norske hær» – fram fra sine tilholdssteder. Fra Rustastølen og andre steder i området møttes alle HS-mannskaper på Aalton skole før de marsjerte mot Nesbyen. Da de kom til Beiakleiva fortalte Halvor Lindal i ettertid, i flg. Finn Tore Lindal, at de møtte en tysk kolonne som marsjerte i motsatt retning.Tyskerne trakk seg ut til hver sin side av veien og lot de norske HS-mannskapene med sitt halvmilitære antrekk og våpen passere uhindret. Et eksempel på tysk disiplin.
Tyskerne hadde kapitulert og Norge var atter et fritt land!
