Bygdekunstneren Ole Eilevsen Isakbråten, 1889-1965

AV OLAV W. SVEINSSON

Treskjæreren Ole Isakbråtens begavelse lå ikke minst i at han maktet på enestående vis å kombinere det estetiske og kunstneriske med det praktiske. De mange småfigurene med innfule ansiktstrekk var ofte bruksgjenstander, og finnes i dag i mange heimer både i og utenfor Nes. Men han var også en fremragende felemaker, og med utsmykningene av Nes kapell har han etterlatt seg et varig minne om en stor og særpreget kunstner.

Det har lenge vært et ønske om at treskjæreren og felemakeren Ole Isakbråten fra småbruket Isakbråten i Ytre Nes ikke må bli glemt siden han har satt dype kunstneriske spor etter seg i Nes-samfunnet. I sin tid som elev ved Hallingdal Gymnas skrev Per Gire Olsen fra Nesbyen avhandlingen: Treskjærer Ole Isakbråten i Nes. En beskjeden og begavet kunstner. Avhandlingen er illustrert med bilder av kunstneren og noen av de kunstgjenstandene han skapte. Innholdet er underbygget med avis-artikler i Buskerud Blad etter intervju med kunstneren. I av handlingen gir Per Gire Olsen et utfyllende bilde av sin grandonkel. Og sammen med innholdet i de mange avisartiklene er det gitt et fint bilde av mennesket og kunstneren Ole Isakbråten.

Så mange ar etter kunstnerens død, ville det uten Gires avhandling ha vært vanskelig å kunne gi et tilstrekkelig dekkende bilde av Ole Isakbråten og det miljøet han vokste opp i.

Ole Isakbråtens oppvekst, ungdom og tidlig voksenliv
Skogsarbeideren, felemakeren og treskjæreren Ole Isakbraten ble født på garden Isakbråten (opprinnelig navn Lauvbråten), beliggende høyt og fritt mellom Bergo og Kvelvin i Nordhagalie i ytre Nes. Han var sønn av Anne Reiarsdtr. Heio (under Gire), f. 1847 d. 1912, og Eilev Eiriksen Isakbråten, f. 1855 d. 1952. Ole vokste opp sammen med en eldre bror, Eirik, og en eldre søster, Birgit. Dette var i naturalhusholdningens tid med svært lite kontante midler blant folk flest i bygdesamfunnet. En tid da en selv matte lage det en trengte. Både faren og bestefaren, Eirik Eilevsen Nordhagaeie (fra Skrio under søre Nordhagen), f. 1822 d. 1892, var hønduge, flinke til å gjøre alt slags arbeid, og Ole viste tidlig oppfinnsomhet og de samme kreative evnene. Tidlig tok han del i det vanlige gardsarbeidet på småbruket.

.

Ole gikk på Nordhagen grendeskole under lærer Ole Chr. Thoen. Som gutter flest på den tiden, var han gjetergutt om sommeren og fikk da god anledning til å spikke og skjære i tre for å få tiden til å gå. Og allerede i ungdomsårene syslet han en del med treskjæring. Han og broren Eirik fisket med selvlaget fiskestang i bekker og tjern. De var sportsinteresserte og lagde seg bade ski og skøyter. Mellom skøytebladet og skoen var det vanlig a ha en «stokk» av tre. Denne stokken dekorerte Ole med fint treskjæringsarbeid. Brødrene begynte tidlig å gå på jakt, helst toppjakt etter skogsfugl. All ammunisjonen lagde de selv og benyttet en liten selvlaget lade-innretning. Og geværkolbene ble fint dekorert med Oles utskjæringer.

Gards- og skogsarbeider
Ved siden av gardsarbeidet heime i Isakbråten var Ole slåttekar i mange år på nabobruket Gire. Etter militærtjeneste på Hvalsmoen utenfor Hønefoss begynte Ole for alvor som skogsarbeider, i Todalen og i «Sømørken» i Nes, og han ble tidlig kjent som en rask og flink skogsarbeider. En gang i 1920-årene ble han tildelt diplom av Buskerud Skogselskap med påtegnelsen: «For fortjenestefull tjeneste som skogsarbeider, særlig ved lav stubbing og forsiktig behandling av ungskogen».

Sa seint som i 1956 da han allerede var blitt en kjent treskjærer og ikke drev med annet, sa han i et intervju i Buskerud Blad: Det er skogsarbeider jeg har vært. Treskjæring er det bare blitt tid til i ledige stunder og i de seinere arene. Han far likte ikke at vi dreiv med slikt må-få-arbeide i arbeidstiden, men han hadde ikke noe imot at vi drev med spikking i miljostundid’n. Heime hadde de høvelbenk og dreiebenk i eldhuset, og ellers satt Ole i sine yngre år mye oppe på hemsen med treskjæringen.

Hytteliv
Gards- og skogsarbeidet, med blant annet hogging av flere tusen tylfter tømmer over mange ar i allslags vær, krevde etter hvert sitt, noe som førte til at Ole ble plaget med gikt. Et uhell i skogen gjorde at han i tillegg pådro seg en kroket finger. Ole fikk i 1936 kjøpt en setervoll på Fekjan i Nes Sørmark der han som gutt gjette buskapen for sine foreldre. Her bygde Ole hytte, der han i suset fra storskogen tilbrakte det meste av tiden med treskjæring. Han var den første som dro til fjells om våren og den siste som dro til bygds om høsten. På hytta nøt han stillheten og fikk rikelig med tid til skapende arbeid. Så seint som i 1957 fikk Ole besøk av «Ono» i Buskerud Blad og noen dager seinere kunne man lese en artikkel som gir en fin beskrivelse av kunstnerens kreative evner (utdrag med noen mindre endringer):

Mannen som eier bade fantasien og kunstnerens hånd.
En regntung september-dag besøkte jeg Ole Isakbråten på fjellet i Nes Sørmark. Her har han en hytte som er noe utenom det vanlige. Møbler, skap og dører er prydet med motiver fra dagliglivet. Her finner man det romantiske seterlivet hvor budeia melker geiter eller hun yster ost. Eller høstmotiver, med harelosen og jegeren med geværet i skuddstilling. Vintermotiv med gutten og jenta på ski innover snøviddene i vårsolen, og sist, men ikke minst, kunstverker i dragestil og morsomme, innfule nisser. På bordet og peisen star samlinger av alskens figurer.

Eggeglass, hvor en nisse sitter på en stubbe og holder rundt egget! Eller en gammel stakke-kone holder egget i forkleet. Saltbøsser i samme stil hvor nissen og konen er fylt med pepper og salt, og drysser krydderet igjennom munnen.

Isakbråten er ungkar, men kaffekjerring har han laget seg selv. Og i motsetning til andre av samme kjønn, fortærer hun ikke kaffen, men oppbevarer den og forærer den når husbonden får lyst på en tår. «Det er bare å vri hodet sakte rundt på henne og løfte det av», sier Ole og smiler over hele fjeset. Jo, her er mannen som eier bade fantasien og kunstnerens hånd. Ole liker seg her inne på fjellet. Her inne har han trådt sine barnesko. Mang en gang har han sittet oppe i «Gjestlund» og spikket mens han gjette buskapen for sine foreldre, og med flotte sleng skar sine bokstaver inn i bjerkestammene. Inspirasjon må det gi å sitte her med treskjæringsarbeidet og minnes gamle dagers historier om nisser og skrømt. Isakbråten tror nok ikke på slike ting, men historiene om nisser har nok foldet seg ut i hans hand. Han lager nissene akkurat så morsomme, godmodige og lure som vi mener de må ha sett ut etter eventyrene å dømme.

Felemaker
Som nevnt begynte Ole tidlig å spikke forskjellige ting og den første fela lagde han allerede i ungdomsårene. En av lærerne hans på skolen, lærer Saastad, hadde nemlig ei flatfele som han spilte på. Ole mente han kunne klare a lage ei lignende fele, men den første fela blei visst ikke slik han hadde ønsket den. Ei fele skal både låte godt og ha et pent utseende. Det var ikke før etter at han hadde vart på «moen» at han fikk skikkelig tak på det å lage feler. Der var han sammen med en kar fra Gol, Olav Narum. Denne karen hadde ei hardingfele som Ole fikk låne. I fristundene studerte han denne nøye med tanke på å lage en fele når han kom heim etter avtjent verneplikt. Han hadde ingen læremester og han matte lage verktøy og prøve seg fram.

Lønn, rogn og gran
Materialene skal også vare av en bestemt art slik som beskrevet av Endre Bringo i Buskerud Blad i 1929 etter samtale med Ole:

Om fela: Bunnen skal vare av en hard tresort, helst lønn, og sidene, «sargen», gjerne av samme slags
materiale, men også rogn kan gjøre fullgod tjeneste hertil. Lokket skal derimot vare av gran – og jo eldre materialet hertil er, desto bedre. Under de hundre år nytter det ikke å tenke åa at materialet dertil kan vare om felen skal få den karakteristiske klangevne der kjennetegner en god hardangerfele, men som regel er en førsterangs sådan utstyrt med lokk hvis materiale har ligget og tørket og hardnet i flere hundre år.

Bukkehorn og muslingskall
Gripebrett og strengeholder på en fele må imidlertid være forarbeidet av ennu hardere materialer, idet strengenes vibrerende skjelven under spillet ellers altfor snart ville grave generende fordypninger deri. Isakbråten fortalte således at han hertil benytter samme slags materialer som de eldre felemakere benyttet til sådanne ting, nemlig bukkehorn. Det vanlige blant felemakere nu for tiden er dog å benytte ibenholt til disse arbeider, idet dette materialet er lettere å skjære i. En riktig hardangerfele skal nemlig også være utstyrt med en rekke perlemorsinnlegg, såvel i gripebrett og strengeholder som langs lokkets overkant. Disse innlegg som der kan vare opptil flere hundre av på en enkelt fele, skjæres ut av muslingskall eller lignende, tilpasses i den ønskede form og felles derpå inn på sin forut bestemte plass. Denne tilskjæring av innlegget og utskjæring av materialet der innlegget skal felles inn, er ikke det minst vanskelige ved en felemakers arbeid.

Så harde materialer som skall og horn er jo ikke nettopp helt liketil å arbeide med og vanskeligheten økes i betraktelig grad ved den minutiose nøiaktighet dette arbeidet må utføres med om innleggene skal fylle sin oppgave – å pryde det instrument de er innfelt i.

I et senere intervju i Buskerud Blad forteller Ole: «For om mulig å få noen tips om felebygging skrev jeg engang til en kjent felemaker i Telemark samtidig som jeg bestilte strenger. Strengene kom, men noen opplysninger fikk jeg ikke. Og i grunnen hadde jeg vel heller ikke ventet å få noen hjelp. Jeg arbeidet bare videre på felene og det ble da resultat, uten at jeg selv kan si om de ble gode eller dårlige – jeg er ikke musikalsk».

Feleskrin som kunstverk
Tilbake til Endre Bringos artikkel i 1929: «Om Myllarguten sies det at «han bar fela gøymd i kluten» på sine vandringer rundt i bygdene som spillemann. Det mest almindelige er dog at der til en hardangerfele også hører et skrin som den oppbevares i. Et sådant feleskrin blev det neste av Isaksbråtens arbeider som jeg fikk anledning til a se. I sig selv var dette skrinet et netthendt utført stykke snekkerarbeide, nærmest slik som et almindelig feleskrin er. Det som imidlertid ga det en verdi langt ut over et sådant, var en kunstferdig utført dragestilfrise på lokket. Det livaktig virkende dragehode og de harmoniske ornamentsslyngninger ellers var sa mesterlig skåret at det forekom mig å kunne sidestilles med det ypperste av det var nasjonale treskurd kan fremvise.

Men et enda sterkere inntrykk av at Isakbråten er en betydelig kunstner i den ting å skjære i tre og at hans evner ikke bare spenner over enkelte av ornamentskurdens felter, men at han også mestrer billedskjæringens mere vanskelige oppgaver, fikk jeg se da skrinet blev åpnet.

.

Mesterverk av miniatyrmessig treskulptur
Ved siden av felen var det nemlig derinne blitt plass til noen smårum for oppbevaring av reservestrenge, harpiks og lignende, og lokkene over disse rom fortonet sig som en rekke relieffremstillinger av de mest karakteristiske trekk ved et par av våre best kjente nasjonaldanse. Der satt således på det ene spillemannen på sin stol og lot til a behandle sitt instrument efter alle kunstens regler mens der fremom ham svang sig to dansende par i en feiende springar. Et annet hadde motivet hentet fra hallingdansens område.

Der holdt saledes en jente «mal» for den av danserne der just evnet seg til med et hallingkast, der «kruket» og sprettet sig to andre akkurat slik som flinke og «leuge» hallingdansere skal gjøre. Det tredje «billede» viste derimot en pause mellem dansene der flasken var kommet frem og «ømt om pikens liv sig armen slynger».

Hver enkelt av disse grupper var intet mindre enn rene mesterverker av miniatyrmessig treskulptur, valgt med en kunstners sikre blikk for det karakteristiske og eiendommelige ved en situasjon og utført på en måte der ikke levner plass for annet enn beundring».

.

Topp-pris 150 kroner
I et intervju i Buskerud Blad 11.7.1956 far vi et godt inntrykk av den beskjedenheten som på alle måter preget Ole Isaksbråten:

«For endel år tilbake, var den landskjente felespilleren Lorentz Hop fra Bergen innom meg». forteller Ole. «Jeg hadde da to feler liggende og Hop prøvde begge. Han sa at mine feler «låt» like godt som den han selv hadde, men han var jo en spillemann som fikk det til å «låte» godt på hva slags fele han tok i. Ole viser meg en av felene han selv har laget, og at Isakbråten også behersker felebyggingens vanskelige kunst, er det ingen grunn til a tvile på. Foruten at denne fela er kunstferdig utført, har den også en ren og melodiøs klang. Også feleskrinet har han laget og i lokket er det utskjæringer etter dragemønsteret. Dette mønsteret, som han har tatt ut av sitt eget hode, og som han har preget inn i lokket, virker litt innviklet ved første øyekast. Enkelte ville kanskje synes at det er for innviklet, sier han, men det hele er jo en smakssak. Da den samme Lorentz Hop bestilte en felekasse av meg i sin tid, så spurte jeg ham om jeg skulle gjøre utskjæringene enklere. Til dette svarte han at det måtte jeg under ingen omstendighet gjøre. Skulle jeg gjøre noen forandring, måtte det være å lage mønsteret enda mer innviklet.

Det gjaldt en av de feler han hadde laget. Efter en hel vinter å ha holdt på å arbeide med denne så titt en leilighet gas, solgte han den da den blev ferdig for 45 kroner. At den senere ved et da foretatt salg innbragte sin eier flere hundre kroner, er for så vidt «en annen historie». Men det meste Isakbråten har fått for en av sine hardangerfeler, er 150 kroner, og han regnet at det vilde ta en 6-7 ukers stadig og iherdig arbeide å gjøre en sådan fullt ferdig».

En av Ole Isakbråtens selvlagede hardingfeler med tilhørende feleskrin skåret av Ole ble i sin tid gitt som gave til kong Haakon.

Flytting til Nesbyen
Omstendighetene førte etter hvert til at det i de siste årene i Isakbråten ble mest treskjæring på Ole, og i 1952 fant Eirik og Ole ut at de ikke maktet å drive gården lenger. Gården ble solgt og Ole, Eirik og Eiriks kone Randi flyttet til Nesbyen, til Helgesplassen ved Elverhøy på stasjonssiden, der de bodde resten av livet i andre etasje i huset til Kari f. Gire og Kåre Olsen.

Ved Ole Isakbråtens bortgang 18. april 1965 skrev Kristine Blingsmo noen velvalgte minneord i lokalavisen, blant annet: «Nes har mistet en av sine store sønner. Vel den største på sitt område. – Den som disse ord gjelder, ville steile ved en slik omtale. Ole Isakbråten var hele sitt liv enkel og beskjeden. Men den som har sett et stykke tre bli levende i hans hender, glemmer det ikke. Midt i det pulserende liv greide Ole Isakbråten, broren Erik og hans kone Randi å bevare atmosfæren fra Isakbråten i ytre Nes. Gjestfrihet og hjertelag slo deg i møte om du stakk oppom verkstedet. Der hadde de to brødrene sin faste plass. Erik nærmest døra, der han puslet med lagging og laget fine trekvite bruksting. Innafor satt Ole og tryllet fram av sin rike fantasi de lekreste ting. Og Randi svintet inn fra sine huslige gjøremål for å se hva det ble til. Ole Isakbråten fikk leve i 75 år. Første påskedag foldet han sine hender til den siste hvile, og satte for alltid sluttstrek på sin bestillingsliste».

Etter Ole Isakbråtens død ble en samling av hans arbeider og hans selvlagede treskjæringsredskaper gitt til Hallingdal Folkemuseum (i dag Hallingdal Museum). Gjenstandene brukes i utstillingssammenheng, og er i dag avfotografert og innlemmet i museets store bildesamling.

Kapellet på Nes kirkegard
I 1953 ble det formelt besluttet å bygge kapell på kirkegården på Nesbyen til bruk ved begravelser og gudstjenester på kalde vinterdager for å slippe å fyre opp den store kirken.

I boka «Smette, slekte og noko ellers fra bygde» skriver forfatteren, lærer Bernhard Smette: «Det vart ein del diskusjon om kva form bygget skulle få, men løysinga fall etter kvart heilt naturleg. Det nye kapellet matte bli bygt i stavkyrkjestil, etter mønster av den gamle stavkyrkja i Nes, som vart bygt på 1200-talet, og riven i 1864. Arkitekt Rustberggard i Gol fekk i oppdrag å laga teikningar. Når det gjaldt utsmykking bade ute og inne, var det kyrkjekonsulent Finn Kraft, som gav råd og laga utkast».

«Jeg følte meg ikke god nok»
Buskerud Blad forteller videre om Isakbråten og kapellet i 1956: «Da det kom på tale å dekorere det nye kapellet i Nes, kom formannen i byggekomiteen, lærer Smette, på den tanken at man skulle spørre Isakbråten om han ville være behjelpelig med utsmykningen. – Smette kom bort til meg en kveld og spurte meg, sier Ole, – men jeg må si det som det er, jeg var ikke særlig hugen på dette arbeidet.
Ikke for det, jeg hadde nok lyst, men jeg følte meg ikke god nok.

Etter noe snakk fram og tilbake, ble det da til at jeg tok på meg utskjæringen, et arbeid som jeg holdt på med i nærmere to vintre.

Av hans utskjæringer i kapellet, nevner vi utsmykningen rundt hovedinngangen, utskjæring i benkene, prekestolen og rundt altertavlen. Det viste seg å være en lykkelig tanke som lærer Smette hadde da han fikk engasjert Isakbråten til å delta i utsmykningen. Dette kapellet på Nesbyen har fått sitt særpreg i stavkirkestil. Og bygdefolket er både glade og stolte over å ha fått et slikt hus. For sin innsats fikk Isakbråten en erkjentlighetsgave av sine sambygdinger – et sølvplettfat med inskripsjon. Denne gaven har fatt en hedersplass i hans stue og det er tydelig at treskjæreren setter stor pris på denne gest.

«Truleg det vakraste kapellet i Buskerud»
Dette stod å lese i «Hallingdolen» to dager etter kapell-innvielsen den 22. mai 1955. Og Bernhard Smette skriver i den før nevnte boka om Smetteslekta: «Alle som har hatt med bygget å gjera, har gjort framifrå arbeid, på kvar sine felt. Men ein gjer ingen urett ved å seia at arbeidet med utskjæringane som O. Isakbråten har gjort, er kunst som vil ha værande verd langt utover den generasjon som lever no. Nes kan væra byrg over å ha ein slik kunstnar til ei så krevjande oppgave».

Alteret i Nes kapell. Foto: Fylkesfotograf Bjørn Johnsen

Prekestolen i Nes kapell

Nes kapell. Foto: Fylkesfotograf Bjørn Johnsen

Gleden ved a skape og arbeide for kunstens egen skyld
Ole Isakbråtens begavelse lå først og fremst i at han maktet, på enestående vis, å kombinere det estetiske og kunstneriske med det praktiske. Figurene han skapte, var i de fleste tilfeller rene bruksgjenstander, enten det var ei «kaffekjerring» med løstsittende hode og en kropp med god plass til kaffebønner eller en nissefigur velegnet til å knekke nøtter med. De mange småfigurene med innfule ansiktstrekk var populære samlegjenstander og finnes i dag i mange heimer i Nes. Ja, bade fastboende og hyttefolk, også utlendinger, oppsøkte Ole på hytta eller i heimen på Nes. Ja, Ole har på mesterlig vis ved sin treskjæringstekniske ferdighet preget ansiktene, så trefigurene framstår som personligheter med unike trekk. I all sin beskjedenhet krevde han aldri en pris for kunstgjenstandene han solgte som var i samsvar med gjenstandens reelle verdi. Selv om Ole Isakbråten var sterkt i tvil om han kunne ta på seg et så stort og krevende arbeid som utsmykkingen av kapellet på Nes, så er resultatet blitt et enestående minne om en stor kunstner. Her har han med sitt eget kunstneriske uttrykk, uavhengig av stilarter, på mesterlig vis skåret ut og rammet inn de kristelige symboler i gudshuset på kirkegarden i Nesbyen.

Priser

Ole Isakbråten ble høyt verdsatt i fagmiljøet og mottok en rekke priser ved utstillinger.

1914 Gullmedalje ved husflidutstillingen for Hallingdal for trearbeid.

1921 Gullmedalje for ei fele ved ei lokal utstilling på Nesbyen.

1923 Sølvmedalje ved husflidutstillingen for Buskerud.

1924 Sølvmedalje ved Jubileumsutstillingen på Kongsberg.

1931 Sølvmedalje i treskurd ved husflidutstillingen på Geilo.

1936 Gullmedalje under varemesse på Gol.

1952 Sølvmedalje under jubileumsutstillingen i Drammen.

Jeg har tatt med enkelte opplysninger om småbruket Isakbråten, gnr. 90 bnr. 4, fra

bind VI i verket «Gards- og slektshistorie for Nes i Hallingdal» ved Terje Østro. Takk

til Per Gire for tillatelsen til å benytte hans særoppgave om Ole Isakbråten.

 

Denne artikkelen er publisert i Dølaminne 2017. Dølaminne er årboka for Hallingdal og består av en samling med historiske artikler fra hele dalen, med høyst forskjellige tema og fra ulike tidsperioder. For abonnement, kontakt Marit Mehlum på maritmehlum@outlook.com