av Leif Olav Klype
Etter som veiene ble utbedret og hjulredskapen mer vanlig, krevdes det vedlikehold. Det gamle systemet med vegroder viste seg ikke å holde mål. Noen holdt roden sin bra mens andre ikke var så nøye.
Johannes Flintoe: Elveflom med Drivtømmer over veien. I Hallingdal 1819
Da begynte kommunen å ansette vegvoktere på de forskjellige vegene.
Vegvokterne skulle holde vegene i kjørbar stand så langt det var råd. Var du vegvokter måtte du også ta i mot klager. Mange var misunnelige på vegvokterne som hadde fast arbeid og inntekt. Derfor skulle det ikke så mye til før det kom klager heller.
Vegvokterne måtte gruse og fylle hull i vegbanen, grave grøfter og stikkrenner. Etter hvert begynte de å brøyte vegene om vinteren, og da måtte de også måke møte- og holdeplasser. Det var også nødvendig å hugge issvuller der det var vannsig og oppkommer i nærheten av vegen.
Når det ikke var snøbrøyting eller annet vegarbeid om vinteren, så tok de ut veggrus fra grustak. Dette var fint vinterarbeid for da kjørte de ut grus med hest og slede. Hvis grustaket hadde frosset til, så skjøt de løs grusen ved minering. Så ble grusen kjørt ut og lagt i passe hauger langs vegen. Når vårløsingen var over, så ble grusen trillet ut med trillebår.
Eirik Olsen var vegvokter i en av utkretsene i Nes. Han hadde skrevet timeliste og dro til Nes for å levere den til kommunen. I kommunen satt Tor Myre og tok i mot. Tor var herredssekretær. Da Eirik leverte timene sine, kunne Tor fortelle at det hadde kommet klage på Eirik.
«Klage», sa´n Eirik, «harei gått like til Nes før å klaga på me då måre vara alvorle mæra». «Ja», sa´n Tor, «dei har klaga så på grusingi ri, dei meine ru bruka greip i stan før spae nåru grusa». «Neimen kjære vene ra Tor, du sjøna nåvæl at dæ ikkji æ så beinent å gruse vegen der uppsitteran æra så sifua at dei subbe or at all grusen nårei kåma». Tor lo så han datt av stolen og sa at dette svaret var så godt at det var verdt 20 øre meir i timen. Eirik gikk glad og fornøyd heimatt.
Men Tor var ikke bare herredssekretær, han var også skribent for Buskeruds Blad. Han syntes historia var så god at han satte den like godt inn i bladet. Det var jo ikke vanskelig for de nevnte oppsitterne å kjenne igjen strofa når den kom på trykk i «Busken». Da ble det måneljøst for Eirik. Hadde han fått kjaftebruk før så blei det ti ganger verre nå. Men han var jo ikke skåret for stemmebåndet så det ble nok flere historier som hadde gjort seg i avisa.
Kilde: Nes Historielag: Langs kongeveg og bygdeveg i Nes. Tilbakeblikk i tekst og bilder. Utdrag fra kilde ved Olav W. Sveinsson
Du kan bestille boka hos Olav Brøto på tlf: 90 13 84 97 eller e-post olav@deighovd.no
