Utvandring til Amerika i tiden 1840–1900
Skrevet av Knut Brøto
Vi kan spørre oss i dag hvilken krefter det var som slapp løs og førte til at over 800 000 nordmenn i forrige århundre rista fedrelandets jord av føttene og søkte nye spor og nye mål på andre siden av Atlanterhavet. Det var som en demning ble sprengt, og vatnet med uimotståelig kraft brøt seg nye veger. Men utover på 1600 og 1700 tallet var det stor auke i folketallet. Barnekulla var store og sjansen til å overleve første leveåret og vokse opp ble bedre enn tidligere. Etter hvert ble det nødvendig å dele opp de gamle, store gårdene for å skaffe næringsgrunnlag for flere mennesker. Det var da husmannsvesenet vokste fram til å bli en vesentlig faktor i det norske bondesamfunnet. En husmannsplass ble til ved at et ubemidla ektepar fikk bygge seg hus og rydde jord i utmarka til en av de gamle gårdene. For dette måtte husmannen betale en årlig leie og ta på seg en viss arbeidsplikt på gården. Når så husmannen og kona døde falt husa og jorda på plassen tilbake til bonden uten vederlag, eller at andre kunne overta plassen. Det norske samfunnet var på den tiden et typisk bondesamfunn. 9 av 10 nordmenn hadde sitt virke i jordbruket. Gårdene ble mindre og mindre, og det ble ikke næringsgrunnlag for så mange mennesker. Så rundt 1840 begynte utvandringen for fullt med det overordna mål å søke et land som virkelig bød på sjanser og som hadde bruk for deg. Jordhunger var også et svært sterkt motiv. For flinke arbeidsfolk var det forlokkende å høre at der borte var det mye fruktbar jord, og billig også. Noen av de yngse var det selve eventyret som lokket. Som den unge mannen som samlet drømmen sin i orda: «E ska fara forbi Nyork som ei kule». Under hele denne utvandrerprosessen tømtes husmannsplassene. Svært mange ble stående tomme, husa brøt sammen, jorda grodde til på mange av dem. Noen av de beste plassene gikk over til å bli sjølvstendige bruk. Og husmannen som samfunsklasse ble borte. En skulle tro at en slik tapping av lokalbefolkningen ville få hele samfunnet til å bryte sammen, men når det ikke skjedde, forteller det oss noe om hvor stor overbefolkninga virkelig var her heime. Mange fikk virkelig drømmen sin oppfylt, men noen gikk i en alt for tidlig grav.
Utvandring fra Nes og Flå Prestegjeld
De første utvandrerne fra prestegjeldet var Knut og John Solheim, som reiste i 1842. Prestegjeldet besto da av Nes og Flå. Året etter reiste Kleofas Halvorsen Hansamoen med familie. De slo seg til i Wisconsin på Rock prærie. Han gjorde det godt og skrev heim og oppfordret sambygdinger til å komme etter. Det var nok mange som ble oppmuntret av det han skrev for i 1846 emigrerte det 198 personer fra prestegjeldet. En kan vel med sikkerhet si at amerikabrevene kom til å bli meget viktige for at så mange emigrerte i åra framover. Her i bygdene i Hallingdal hadde en kunne klare seg hvis en hadde muligheter til å ha ei ku og noen dyr til livsopphold. Men befolkningen økte og det ble trangere om plassen. Gårdene ble delt opp i mindre bruk og husmannsplasser ble ryddet. Men hva skulle de når oppdelingen tok slutt og all brukelig jord var opptatt. Da kom den forløsende amerikafeberen som en reddende engel for mange familier. Når brevene fra Amerika begynte å komme, ble nok mange fristet til å emigrere til det forjettede land. Men ikke alle var begeistret for denne utvandringen. Deriblant var sogneprest Thønnesen som kjempet mot det Henrik Wergeland i sin tid kalte ”Vår tids farligste sygdom, en fedrelandets forbløden.” Han mente nok at klimaet i dalen var det samme og at jorden var til dels bedre oppdyrket nå enn tidligere, og at det ikke var forandring i de materielle ting. Han oppfordret til arbeidsomhet, sparsomhet og nøysomhet, og skrev:”Hadde hallingene arbeidet i den retning, hadde vel Amerika måttet finne sin befolkning annensteds fra.” Kommunepolitikerne i Nes såg nok litt annerledes på dette for i 1866 bevilget de 140 spd. til reisepenger for 4 familier som ønsket å reise. Senere var det flere som fikk reisepenger til dette formål. I 1865 kom det en mann som kunne fortelle at han hadde lagt seg opp 400 spd. der borte. En annen som hadde deltatt i borgerkrigen uten å ta skade, hadde også tjent grovt med penger. En av årsakene til at nordmennene meldte seg til krigstjeneste, var at krigsveteraner ville komme i første rekke når regjeringen etter krigen skulle dele ut jord, ble det sagt. Mange ble revet med, og i 1867 utvandret det 261 personer fra prestegjeldet, hvorav 45 familiefedre, i alt 110 menn, 70 kvinner, 41 gutter under 15 år og 40 piker. Mens borgerkrigen raste for fullt der borte, kom den revolusjonerende Homestead-loven. Denne loven bestemte at en mann, mot en avgift på kun ti dollar, kunne stake seg ut et stykke jord på 640 mål og forplikte seg til å bo der og dyrke jorden i fem år. Etter denne perioden var farmen deres. Man fikk benytte homestead-loven kun en gang. Dette var nok en lov som også lokket mange til Amerika. Amerikafeberen raste i prestegjeldet. Det så ikke ut til at sogneprestens advarsler, formaninger og uttalelser hadde bremset noe på utvandringen, heller tvert imot. Noen tenkte kanskje også på at det ble færre munner å mette for de som ble igjen, hvis noen dro. En liten historie om hvor langt folk kunne gå for å komme seg over til Amerika: To brødre fra Nes tok beslutningen om å emigrere til Amerika på 1860-tallet. De så ingen annen måte å overleve på, og la i vei mot Drammen med det vesle av kontanter de eide. I Drammen skulle de kjøpe billetter, og det viste seg at de hadde bare penger til en billett. Hva skulle de så gjøre. Desperasjonen grep dem, og de lette etter løsning på den håpløse situasjonen. Da skjer det skjebnesvange at de treffer en sambygding som også skal over til Amerika. De kommer i prat om løst og fast, men nevner ingenting om pengemangelen. Så ber de sambygdingen med seg under Drammensbrua for å få en dram. Han takker ja og følger etter. Da skjer det at han som skal spandere drar opp en kniv i stedet for lerka. Han risper strupen på mannen, og dermed er drapet et faktum. Så rensker de han for penger, og ruller han ut i elva. De to drapsmennene får seg billetter og reiser med første båt til Amerika. En tid etter blir liket funnet og mannen blir identifisert. Han har ikke noe av verdisaker til å dekke nedgravning med, så lensmannen sender krav til broren på dette. Broren ble ikke glad for dette ekstra utlegget. Slik ble denne tragiske utvandringshendelsen kjent, og den lever i folkeminne den dag i dag. Fra prestegjeldet hadde det emigrert 2970 personer fram til århundreskifte, derav 2125 personer fra Nes. Opplysninger er fra ”Nesboka”
Over Atlanterhavet
Reisa over havet var nok strevsom, og det var nok en del som døde på reisa over også, men de fleste kom seg over. De fleste var unge og sterke mennesker. I Ole Rynnings bok ”Sannfærdig beretning om Amerika” fra 1838, fant de reiselystne råd forankret i personlig erfaring. Så sent som året før hadde Rynning krysset Atlanteren i bark ”Ægir” med 83 andre utvandrere. Boka var et trykt emigrantbrev med allmenn adresse. Rynning opplevde ikke å se sin beretning trykt. Han var en av de mange som bukket under for malaria og tyfoidfeber. Han ble lagt i en kiste som var laget av en uthulet trestamme, og begravd i en ukjent grav på prærien i Illinois. Men hans beretning fikk mange lesere hjemme i Norge, og reiselysten ble tent hos mange. Rynnings råd var blant annet: man skulle begi seg av gårde så tidlig at man rakk å sette poteter, og så turnips og bokhvete, som kunne bære over den første tunge vinteren. Dette passet også bra med slutten på den overhendige vinterkulden på havet. Og i årtier etter årtier, foretrakk emigrantene alltid våren. Rynning hadde et vell av konkrete opplysninger om hvordan man skulle gardere seg for reisens farer: Ha med mat nok for tolv uker, fortrinnsvis sånt som holdt seg. Og han ramset opp en lang liste, riktignok ikke alt like holdbart: tørket og saltet kjøtt, tørket og røkt sild, øl, mel, erter, kornvarer, poteter, rugkavringer, kaffe, te, sukker, ost og smør. Mot sykdom foreslo han også brennevin, eddik, vin, rosiner, svisker, laksermiddel, svovelpulver og salve, kamfersprit og hoffmannsdråper. Renslighet var avgjørende, og emigrantene burde ha med nok skift, foruten saltvannssåpe og gode finkammer. Og så måtte en sørge for utførlig kapteinskontrakt, særlig for vann og ved. Vann i skikkelige tønner, og minst tre liter om dagen pr. snute. Ble noe skjemt, skulle det gode brukes først, og skipperen skulle drikke fra det samme fatet. Han nevnte også sengeklær, rokk, snadde, fiskeredskap, bøker, verktøy, spann, gryter og andre nødvendighetsartikler. På vinteren var det travle dager med forberedelser til våren og den kommende reisen. De sydde klær, snekret kister til niste og annet. Kistene måtte være så tynne og lette som mulig på grunn av frakta over. De som hadde dyr måtte slakte buskapen og ordne med kjøttet. Baking av flatbrød måtte også gjøres. De måtte ordne med auksjon på tingene som de ikke fikk med seg. Dette ble for mange den startkapitalen som de hadde når de kom til Amerika. En norskamerikanerinne skrev mange år senere at hun og broren hennes hadde sittet i de mørke kveldene og bygd luftslott og drømt om alt de skulle gjøre når de kom til Amerika. Idet utvandreren vinket det siste farvel til slekt og venner, brente han alle broer bak seg. Bare de færreste så sine slektninger i hjemlandet igjen. På et vis kom derfor utvandringsbeslutningen hos sønnen og datteren til å bli sett på som en ”dødserklæring”. Aldri mer nærvær, kontakt, sorg og glede sammen. Et helt kontinent og et helt osean skilte dem. Bare et brev i ny og ne kunne formidle det de hadde på hjertet som en mager trøst. Av de ca.800 000 som emigrerte ut fra Norge, var det ca. 30000 som kom hjem igjen. Fra Hallingdal har det utvandret ca. 12 000 personer.
Det var mange som senere skrev om avskjeden med sine foreldre og familie, vemod og glad forventning, de dårlige bekvemmelighetene, køyene, kokestellet, knapphet på vann og mat, sykdom og storm, fødsel og død, tålmod og lidelse, både om svinnende eller voksende håp, styrke og utholdenhet. Her var det skippere som var som en far for dem, og om grufull overfart og menn og kvinner som hadde det som dyr. Atlanterhavsturen ble husket av de mange som kom helskinnet frem. Men mange strøk med. De umerkede gravene i Atlanteren er deres. Friederich Kapp sa mange tiår senere ” Kunne kors og gravsteiner stå på vannet slik de i vestørkenen markerer siste hvilested for hvite menn som indianerne eller elementene har drept, hadde emigrantskipenes vei fra Europa til Amerika for lengst vært en fullbesatt kirkegård”. I et brev som gikk fra Quebec i Canada 1866 og til Nes sto det om et par fra Hallingdal, sitat: De havde for vores Øine en rolig og stille Død. De bleve som Liig bundne en stor Steen om deres Fødder og nedskjunkede paa Havets Dyb til Føde for alle dets Uhyrer”. Det var nok mange skammelig overfylte skuter som det brøt ut både kolera, tyfus, paratyfus, dysenteri og meslinger, og de som oftest ble rammet var de yngste og de gamle med minst motstandskraft. En prest som hadde hatt en begravelse der borte, skrev heim og fortalte om en familie som kom fra Norge. Han skrev: ” For faa Uger siden kom en Familie, hvis eene Barn strax døde. Familien havde tre Børn, der alle fik Mæslingene paa Reisen. At faae Køie til at lægge dem i var for stor Fordring; de maatte have dem paa Armen Nat og Dag utsatte for Vind og Veir og bleve jagede frem og tilbage med dem. Moderen var med ved Begravelsen, og da jeg trøstede hende svarede hun. ”Naar Barnet endda ei havde lidt saa ondt paa Reisen.” Hun var hjertelig bedrøvet. De flyttede op til en Familie de kjente fra Norge, og som boer omtrent 13 Mile fra mig. Sidste Onsdag holdt jeg Gudstjeneste der og begrov da deres andet Barn en 10 ½ Aars gammel Gut, som ogsaa var bleven knækket paa Reisen. Deres tredie Barn, en 6-8 Aars gammel Gut lever neppe længe, han falder mer og mer hen og maa stadig bære ham. Gid den Dag maatte komme for Norge, at Husmændene kunde have det bedre der, og det er jo at haabe, at Utvandringen vil bidra dertil”.
Overfarten ble bedre etter at regjeringen forlangte at emigrantskipene skulle følge visse regler og bekvemmeligheter for alle passasjerer. Fra 1870-årene gikk overfarten raskere, da tok reisen godt og vel to uker.
Amerikabrev til Norge Når en leser boken ”Amerikabrev” av Theodore C. Blegen, der han har samlet sammen en masse amerikabrev som hadde gått fra emigranter i Amerika og heim til familie og venner i gamlelandet, får man en formening om hvorledes de fikk det der borte de første årene. Den norske utgaven er ved dr. philos. Ingrid Semmingsen. Stort sett taler Amerikabrevene om fremgang og lykke. Den som ikke lyktes der borte, berettet sannsynligvis ikke om det i brevene hjem. Og om han gjorde det, ville hans historier sikkert ikke leve lenge blant almuen i bygda. Myten om fremgang i den nye verden, ble tidlig skapt. De skrev nok ikke alt i brevene hjem, men det som sto i dem var nok til å stole på. Amerikabrev ble det mange av i åra fremover. I boka ”Brevet hjem” som er samlet og redigert av Per Jevne, står dette: ”Noe eksakt tall på hvor mange brev som alt i alt gikk til Norge er det vanskelig å si, men i 1872 ble det sendt 1000 000 brev, i 1913 hele 1,8 millioner. En stor del av brevene inneholdt penger til slekten her heime, og av de postanvisninger som ble sendt i 1893 fremgår det at 2,2 millioner kroner ble sendt hjem, et ganske stort beløp på den tiden”. En kan vel tro at noen av disse pengene også havnet i dette prestegjeldet.
Noen skriver om sykdom, andre skriver om gresshoppesvermer tette som snøfokk. Det var nok mange som fikk ødelagt årets avling på grunn av de. Det er de som skriver at en kan tjene seg en gård på et år. De skriver at bønder og håndverkere er like aktet som kjøpmenn og embetsmenn. Præriebrannene som løper hurtigere enn den raskeste hest. En skriver at han tjente 12 daler i mnd.
En lurte på om en emigrant fra Norge kunne ta med noen pæretre eller epletre til han. Han skulle selvfølgelig betale for frakt, og for strevet skulle han få ei ku. Det ble videre skrevet at skatter og byrder tynger oss ikke, men de som ruinerer oss er doktorer og prokuratorer. Noen skriver heim og forteller at de ikke har noen grunn til å angre. En skriver at han ikke ville råde noen til å reise. Amerika er ikke slik som mange skriver. Noen hadde alltid riflen ladd, at øks og dolk allerede har krevd mange offer, Melk og fløte er fetere der enn i Norge. ”Vore Melkebøtter ere saaledes indrettede, at Melken bliver silt, idet den hældes ud af Bøtten, Kjærningen af Smør gaar ogsaa meget letvindt for sig, vore Kjærner ere af Zink og bobbelte, saaledes at der imellem selve Kjærnen hvori Fløden er og den ydre Bekledning er et aabent Rum, som fyldes med varmt eller koldt Vand efter Temperaturen, og paa Kjærnens Fremside er anbragt en Maaleindretning, som viser naar der er bleven Smør”.
Mange skrev at de daglig snakket om Norge. En måtte ta arbeid som tallerkenvasker. Naboene er meget snille mot hverandre. Kvegavl er den viktigste næringsvei. De skriver at om natten lå vi under åpen himmel med støvlene til hodepute. En ytterst trang pengetid. Alt hjemmefra er kjærkomment, bøker og lesestoff fra Norge er mangelvare. Uværet krever offer. En skriver at ”der en hveteåker var det ene året, var det en by på 1000 innbyggere det neste året.” En annen skriver at de går til byen og tilbake på 3 dager, handler de for ca. 50 dollar kan de vente i 6-8 måneder til neste bytur.
Amerika ble det snakket mye om på den tiden, og mange rare historier ble til om dette landet. Ett sitat fra begynnelsen på ett amerikabrev, sendt i juni 1853, lyder slik: ”Jeg vil altsaa fortælle Dig, hvorledes det hidtil er gaaet mig her i dette saameget lovpriste Eden, hvor Gjerdene bestaar af Fleskeskinker og Tobak, saa du kan ligge i Skyggen af Flesket og røge Tobaken”.
En annen skrev at det ikke gikk kjøtt i gatene der med kniv og gaffel stående i, ferdig til bruk. I et annet brev, som ble sendt i 1853, ble det skrevet om hvor mye en kunne tjene. Noen linjers sitat fra dette brevet lyder: ”½ Dollar daglig og Kost eller 1 Dollar daglig paa egen Kost. Haandværkerne skulde faa mer, fra ¾ til 1 Dollar og Kost. Land kunde Enhver vælge efter Godtbefindene fra 25 til 50 Akre, a 3 Dollar pr. Akre, som skulde betales paa 3 Aar med 2 Dollar maanedlig”.
En kan vel ut fra dette fastslå at de hadde forskjellige opplevelser i Amerika. Noen hadde positive og andre ikke så positive opplevelser, eller kanskje noen ikke hadde det hellet som skulle til heller.
Det var vel de sprekeste som hadde pågangsmot og krefter som greide å bygge seg godt opp, som gjorde det best. Og de svakeste og uten det pågangsmotet som fikk vanskeligheter der borte. Og det hadde vel også en del å si hvor de slo seg ned også. I 1856 slo Ole Ness, Ole og Hendrik Thoen fra Nes seg ned som de første i Meeker County i Minnesota. De bosatte seg i nærheten av der den nåværende by Litchfield ligger, men den gang var det bare ville, veiløse prærievidder hvor kun rødhudene hadde streifet omkring inntil denne tid. De skrev heim og oppfordret andre til å komme hit og fortalte hvor lyse utsiktene var på dette stedet. Men året 1862 ble det fort slutt på innflyttingen av nysettlere til distriktet. En dag i august brøt det ut et fryktelig indianeropprør. 18 countyer ble herjet og 30 000 ble hjemløse og jaget på flukt før de hvite igjen fikk overmakten over rødhudene. Omkring 1000 hvite ble myrdet i opprøret. Det hadde i lengre tid brygget opp til opprør. Indianerne led nok vondt da de ble drevet bort fra sine rike jaktmarker av de hvite settlere. Regjeringens samvittighetsløse utsettelse med å oppfylle de forpliktelser de hadde lovet indianerne. 550 000 dollar var den samlede sum som man var blitt enige med indianerne om å betale for landområdet i denne del av Minnesota. Ved siden av dette skulle de ha en årlig pensjon. Sommeren 1862 uteble regjeringens penger og rødhudene samlet seg ved utdelingsstedet, og fordrev tiden med sine danser og fester. Deres villhet tiltok dag for dag, og da tiden gikk uten at pengene kom gikk de til slutt altså til opprør. Historien sier at da rødhudene angrep Forest City, ledet Ole Ness med hell forsvaret av landsbyen mot flere hundre angripere. Ole Ness overlevde og ble med tiden en meget velholden mann og døde i Litchfield i 1909, 85 år gammel. Det var også enkelte som ble lurt over til Amerika på falske premisser og møtte et miljø som gjorde at de første årene i det nye landet ble riktig harde og strevsomme. Men det var nok lettere å gjøre det godt i Amerika enn det hadde vært her heime i Norge på den tiden.
Men en ting er sikkert, Norge var alltid i tankene deres. Det var nok mange som tenkte på en rødmalt låve, ei hallingstue og en kronglete vei opp i lia til et lite gårdsbruk etter at de hadde lagt seg om kvelden. Og på gårdsbruket såg de for seg to gamle mennesker som strevde for å få til livets opphold.
Det var nok de som kunne tenke seg å reise tilbake, og mange hadde kofferten ferdig pakket for heimturen, men penger til turen manglet. Savnet etter familie og de som var igjen heime ble nok ganske tungt for emigrantene.
I parken ved Concordia College i Moorhead, Minnesota, står en skulptur av den norske språkforskeren og dikteren Ivar Aasen. På sokkelen av bysta står et av Ivar Aasens vers:
”Lat oss inkje forfedrane gløyma under alt som me venda og snu, for dei gav oss ein arv til å gøyma- han er større enn mange vil tru”.
Dette forteller mye om de som planla og bygde colleget, og det forteller mye om det norske Amerika.
Kilder
John Rønningen: Nesboka : bygdehistorie for Nes i Hallingdal
Theodore C. Blegen: Amerikabrev
Per Jevne: Brevet hjem
Ole Rynning: Sannfærdig beretning om Amerika
Peder H. Nelson: Veien og vidden
Leif Olav Klype
