Ord ved Dansarsteinen

Laget «Arbeidshestens venner» har i 2016, 2017 og 2018 arrangert kløvturer til Reinsjøen, fjellvatnet som ligger 1190 moh. nær skjæringspunktet mellom kommunene Flå, Nore og Uvdal og Nes. Målet for dagsturene har vært den fine fjelldanseflata i nordenden av vatnet, velkjent arena for lokalhistoriske hendelser i eldre og nyere tid. Målgruppen for turene har vært hestefolk, fjellfolk og hyttefolk. Kulturelle innslag som hulderdans og tradisjonsmusikk skapte en trolsk stemning i dette naturskjønne fjellområdet. Det har også vært mulig å få en svingom da lokale musikere og hyttefolk fra nærliggende områder ved enkelte anledninger har bidratt.

Av Olav W. Sveinsson

Undertegnede har under programposten «Ord ved Dansarsteinen» prøvd å trekke enkelte linjer bakover i tid til hendelser på stedet.

Kløvhestturfølget på Reinsjødansefeten 2016. Turfølget er samlet på dansefeten i nordenden av fjellvatnet Reinsjøen etter halvannentimes gange fra fjellstølen Buvassli i Børtnesmarka. Dansarsteinen i bakgrunnen.

I 2016 var temaet «Reinsjøfjelldansen»

Ved Reinsjøen har det vandret mennesker i uminnelige tider. En skinnkledd fangstmann mistet for vel 4000 år siden en flekkekniv av flint ved en rasteplass i strandkanten sydøst i dette langstrakte fjellvatnet.En sommerdag i 1923 ble flekkekniven funnet av en annen fangstmann like under torvlaget ved en stor stein. Og funnet er ingen tilfeldighet for den dag i dag trives reinsdyrene i området, og den stedegne, sølvblanke reinsjøfisken er av aller fineste kvalitet. Det er ypperlige beiteforhold for reinsdyrene i de frodige liene på begge sider av vatnet og i fjellryggen på vestsiden, Reinsjøfjell, der reinsdyrene gjerne søker opp på varme sommerdager.

Ferd, fest og dramatikk
Her ved dansefeten i nordenden av Reinsjøen møttes i gamle dager hallinger og numedøler fra de omliggende bygder og seterområder til fjelldans ved midtsommerleite. Ja, i riktig gammel tid skal det etter sigende ved enkelte anledninger ha blitt danset samtidig på tre forskjellige danseplasser/dansefeter rundt vatnet.

Folk kom gående eller ridende inn i området. Brennevin førte de alltid med i rikelige mengder, og som oftest ble det slagsmål mellom bygdekjempene. Da vanket det både «knyttneve- og låsheldeslag», og det hendte at de dro kniven. Et numedalsordtak fra den tid sier, slik numedølen Tov Flatin nevner det i «Gammalt frå Numedal»: «Sævren slo so godt mæ turre neven som børtnes’n mæ laashælda».

For å si det med Tollef G. Myhre i boka «Hallingdalens historie»: «Her ble mang en hest sprengt, mang en sprek kar dengt, og mange vakre jenter i dansen slengt». Og den «genblandingen» som gjerne fulgte med disse fjelldansene bør en vel kunne mene var gunstig for folkehelsen i avstengte bygdelag på den tiden.

Bukkehornspill ved Dansarsteinen. Lokal tradisjonsmusiker skaper trolsk stemning på dansefeten.

 

I boka «Gamalt fra Numedal, bind 2» skriver forfatteren Tov Flatin om Reinsjødansen (utdrag): «Hvert bygdelag holdt seg for seg selv til å begynne med. Utpå kvelden første dagen tok dansen til. Når de hadde drukket så de begynte å kjenne det i toppen, begynte de å egle hverandre opp på dansevollen og ville se hvem av bygdelaga som hadde den beste slåsskjempen. Og gikk det da for hardt på denne, kom sambygdingene ham til hjelp. Dette gjorde at motparten også måtte ha hjelp, og villmannslivet slo ut i lys lue. Da kom det vel med at de hadde tatt med seg «fætlefillur» for etter et slikt slag var det mange som trengte bandasje».

«Like etter sommersolverv skulle det holdes. Solens fest skulle det være, men som oftest blev det bare svir og drikk, slagsmål og drap. Men til denne fjellsletten ved Reinsjøen kom hallinger ridende i fargeglade klær med sølvspente sko og med ringlende seletøy på hestene. Her møtte de folk fra nabobygdene. Både gamle og unge var med, menn og kvinner. Tiner og skrepper hadde de, fulle av niste, og øl og brennevin hadde de på små tønner. Spillemennene spilte skiftesvis, og dansen gikk vilt over den brunbleike sletten». (Olava Engh: «Reinsjødansen», Dølaminne 1974, utdrag)

«For vel et halvt hundre år siden var det en gammel mann i Nore de kalte Halvor Gurison. Han bodde på en plass under Raudstad som hette Lauvbu og hadde vært en berømt kjempekar. I sine unge dager var han årviss på Reinsjødansen. En gang sloss han med «Geiteryggen» fra Nes, største kjempen Hallingene hadde, og slo ham ned flere ganger. Men Geiteryggen reiste seg opp igjen og holdt ham i strake armer gjentatte ganger, for han var så mye sterkere. Da fikk Gurison knetak på armene hans og holdt dem under seg, tvinna den lange hårluggen hans rundt fingrene, satte tomlene i øynene hans og klemte til så de sto ut. Men kjerringa til Geiteryggen var ved siden av ham, og da hun så dette, gikk hun på mannen og skreik etter hjelp. Noen av de sprekeste hallingene kom ridende med «låshellune» i hendene. De hadde slike låsejern på hestene, når de satte dem ifra seg, som ikke andre enn eieren fikk opp. «Jeg kunne vel redda meg borti fjellet, men så tok sinnet meg, min stakkar, og så tok jeg den første hesten i bisselet», sa Gurison. Han fortalte om dette etter at han var eldre. Da var han solgt. Hallingene gjorde ring rundt ham og slo ham med låshellune. Men så kom numedølene til og de jaga hallingene, og Gurison kom da fra det med livet.

Han Ola Nord-Skjønne rydda danseplassen der en gang med ei låshelde. De var så makeløs friske og spreke de Skjønne- guttene.

Når slagsmåla var overstått og det var avgjort, hvem som skulle bære bjella på Reinsjødansen det året, ble det mer fredelig. Ungguttene «kipa» og «kjætte» seg på danseplassen og leika seg med jentene. De eldre drakk og handla hester. Folk fra de forskjellige bygdene blandet seg med hverandre, og dansen sto høyt i sky til langt ut over kvelden den andre dagen.

En gang hadde det vært et drabelig basketak der, og en mann lå igjen ihjelslått. Morgenen etter så de «Sjølgutten» danse og skape seg borte på vollen, og slengte hallingkast høyt mot himmelen. Han var visst i godt humør gutten da, synes vel de hadde gjort det bra».

(Tov Flatin: «Gamalt fra Numedal», bind 2. Utdrag v. Olav W. Sveinsson, Nes Historielag.

«Ord ved Dansarsteinen». Velkomstord v. Harald Rustand fra nedre Rustand i Børtnesødegårdene. Tale ved Olav W. Sveinsson, Nes Historielag. Tema: «Reinsjøfjelldansen – historisk tilbakeblikk»

I 2017 var temaet: «En kongelig jakttur».

Omgangsvennene i kretsen rundt vår unge kongefamilie fra 1905 så det som en oppgave å gjøre de kongelige kjent med ulike sider ved det norske samfunnet, spesielt den gryende interessen for idrett og friluftsliv. Og i den sammenheng var polarforskeren og friluftsmannen Fridtjof Nansen en pådriver. Han var dessuten godt kjent i fjellområdet mellom Nes og Nore etter tidligere jaktturer sammen med storjegeren Ole Haraldseth fra Rukkedalen.

Taushetsbelagt brev

I et taushetsbelagt brev fra kong Haakons adjutant til den lokale småbrukeren og oppsynsmannen fra Børtnesødegårdene i Ytre Nes, Ellef Paulsen Teigen, ble det rekvirert 7 kløvhester til bagasjen, 1 kjerre, 3 karjoler, 3 kløvhester med kløvsadler og 2 ridehester med ridesadler, i tillegg også 20 lokale lakeier/tjenere.

Bromma stasjon

Det kongelige jaktfølget ble behørig tatt i mot på Bromma jernbanestasjon og fraktet i båt over Brommafjorden til Børtnes, i dag Bromma.

Ledsaget av kjentmannen, Børtnesøygardingen Ellef Paulsen Teigen, bestod følget av kong Haakon, kongens adjutant kaptein Krag, Fridtjof Nansen og finansmannen Thorvald Heiberg.

Deretter dro følget sydover etter kjerrevegen opp gjennom Børtnesøygardan og videre etter kløvvegen forbi heimstølen Myte og innover til fjellstølen Buvassli, så videre over snaufjellet til Reinsjøen der de kom inn på drifteslepa og fulgte den sydover langs Reinsjøen og videre ned til Langeli ved Nordre Økteren i Nore, et fjellområde som Thorvald Heibergs far, konsul Axel Heiberg, leide på den tiden.

Kongen fikk ri på hesten til Ellef Teigen og hesten ble hetende «Kongeblakken» etter dette oppdraget. Det sies at kongens lange bein subbet lyngen på ferden over fjellet mot Langeli.

En ukes fuglejakt i terrenget mellom Nes og Nore ga etter sigende meget bra utbytte for det kongelige følget. Og tro om ikke det ble mye prat i bygdene på begge sider av fjellet etter denne sjeldne begivenheten med kongelig besøk.

Etter jaktturen mottok Axel Heiberg brev fra Kongen der han takket for jakten:

«Jeg maa sende Dem et par Ord for at takke Dem for Jagten De har givet mig. Vi have tilbragt 6 hyggelige Dage oppe paa Fjældet. Rypen var nokså ængstelig og det var ikke saa faa vanskelige Skud vi fikk. Resultatet blev 479 Ryper, 2 Bekkasiner som Nansen skød, samt 4 Harer. Vi var to ganger over på Sletthallen og der fantes der Fugl i masser.»

Hulderdans på Reinsjødansefeten. Legg merke til kurompa!

I 2018 var temaet «Drifteslepa», den flere hundre år gamle ferdselsåra mellom Vestlandet og dalene og flatbygdene her på Østlandet.

Drifteslepa gjennom Nesfjellet var en sideslepe til nordre Nordmannsslepa. Denne slepa kryssa Hallingdal ved Sundre i Ål, gikk så videre innover fjellet mot Nes over Skålsrudstølen i Nes Nordmark der det var en driftevoll hvor dyrene fikk beite og driftefolket fikk hvile. Deretter gikk slepa videre til Foss og ned til Rukke, øverst i Rukkedalen. Her kryssa den elva, og fulgte leia opp mot Jordesli.

Deler av slepa gikk videre over Brynhildsseter, langs vestsiden av Hallingnatten, krysset bekken i nordenden av Reinsjøen og fortsatte langs østsiden av vannet og videre ned vest for Flentepiken og til Flatvollen på Eggedalsfjellet med forbindelse videre mot flatbygdene.

Begrepet Nordmannsslepene kommer av at folk i Numedal og Hallingdal i eldre tid kalte vestlendingene «nordmenn».

Hva er så ei kvegdrift?

Byene på Østlandet måtte ha tilførsel av mat, byene Kongsberg, Drammen og Christiania var sentrale i denne sammenhengen.

Handelskarer kjøpte opp storfe og sau på Vestlandet vinterstid. Når det ble farbart over vidda, drev handelskarene dyrene over fjellet til flatbygdene og kjøpstedene på Østlandet. Når driften kom til Hallingdal, kom det ofte flere dyr til som var kjøpt opp der. En slik drift kunne være på opp mot 100 dyr.

Dyra måtte være i godt hold når de kom fram til markedene i byene, dette økte verdien. Faste driftevoller undervegs ble brukt til hvile og beiting for dyrene.

En mindre del av slepa gjennom Nes kommune, fra Eivindsli på Rukkedalssiden og til innunder Åkrefjell, er for noen år siden ryddet og skiltet av Nes Historielag.

Hulderdans på Reinsjøfjelldansefeten i 2016. Ja, sannelig er det ikke to huldre!

Tragisk hendelse etter driftevegen

Halstein Hjalmen, f. 1857, fra Hol i Hallingdal, var nedover drifteslepa med en kvegdrift i 1915. Han pleide å ta denne turen seint på høsten. Han hadde også med seg rakfisk. Denne gangen hadde han med ei eldre tjenestepike, Birgit Olsdtr. Stranden, fra Hallingdal. Hun gikk bakerst for å jage på dyra. Da driften kom ned til «Pikeskaret» syd for Reinsjøen, ble de overrasket av et forrykende uvær med snøstorm.  Driftekarene gikk foran med kløvhestene og merket ingen ting før de kom ned til Flenten seter. De gikk tilbake for å se etter henne, men uten å finne henne. Ca. to uker seinere ble hun funnet død ca. 200 meter av slepa med hodet tullet inn i stakken. Hun hadde søkt ly for været ved en stor stein.

Det sto i mange år et trekors på funnstedet, like vest og ned for fjelltoppen «Piken» på Eggedalsfjellet. Det er blitt sagt at det ikke vokste gress på funnstedet på hele 30 år etterpå.

Kilde: Jøran Skaret og Knut Brøto..

Kongelig bryllupsreise

En høstdag i 1968 fikk øygardingen Bernhard Malstenbråten beskjed fra «sjefene» på Sletthøllin om å møte opp i nordenden av Reinsjøen for å ta imot utenlandske forretningsforbindelser som skulle til Sletthøllin, til «Stangeslottet» i familien Astrups jaktterreng i Nore, i fjellet vest for Reinsjøfjell.

Bernhard hadde nok imidlertid en anelse om at det var et helt annet følge han skulle ta imot der inne ved Reinsjøen ved denne anledningen. Han var vel kjent med at det var tid for kongelig bryllup og at kronprins Harald skulle gifte seg med frøken Sonja Haraldsen. Han visste også at kronprinsen var nær venn av familien Astrup og tidligere klassekamerat av sønnen Nils Jørgen Astrup.

Etter en vellykket landing på Reinsjøen ble de nygifte tatt imot i strandkanten og videre ledsaget av Bernhard etter slepa over fjellet og ned til Sletthollen.

Det heter seg at de nygifte hadde et meget vellykket opphold med turer i området uten å bli gjenkjent av uvedkomne. Så verdenspressen ble nok grundig lurt i jakten på hvor de nygifte skulle tilbringe hvetebrødsdagene.

En flokk lokale, nysgjerrige tilskuere til Reinsjødansen i 2016. Stor interesse fra store og ikke fullt så store «kjendiser».
Share