Astrid Marie, skogshyttene og kaffekosen

Høsten 2017 ga Nes Historielag ut boka Skogshyttene Nes i Hallingdal – og skjemt og alvor fra skogen. Skogshyttene ble brukt i forbindelse med skogsarbeidet i bygda, en viktig inntektskilde for mange bygdefolk på vinterstid. Boka er resultatet av et stort registreringsarbeid laget startet i 2010, og beskriver 79 skogshytter i kommunen og hvor du kan finne dem. Dette vekket interessen hos Astrid Marie Haraldseth, og en idé ble klekket. Tenk om hun kunne få til å besøke alle skogshyttene i boka? Ikke nok med det, hva om hun kunne besøke alle i løpet av ett år? Den romjula kjøpte Astrid Marie boka og begynte å planlegge. At prosjektet krevde en del tankevirksomhet var bare en bonus for henne, og det var mye som måtte vurderes. Hvilke steder kunne besøkes vinter, hvilke måtte spares til sommerhalvåret? Noen turer var korte, noen lange, noen ekstra krevende. Kunne visse hytter besøkes på samme tur? Det var også enkelte som behøvde ekstra planlegging i forhold til om det var jaktterreng eller om man var avhengig av bomnøkkel eller kontakt med jordeier. Astrid Marie registrerte og sorterte, og på nyåret var hun klar for første tur. Før hun startet satte hun seg også noen egne regler:
– Det skulle være TUR. Selv om noen av skogshyttene kunne nås med bil, bestemte hun seg for at hver tur skulle være minst 2 km tur/retur og planla deretter.
– Hun skulle drikke kaffe ved hver hytte og dokumentere besøket ved å ta bilde på stedet med kaffekoppen.
– Hun skulle være der fullt ut, det var ikke nok å være i nærheten eller å kunne se stedet på avstand.

Minneverdige turer
Allerede på fjerde tur fikk hun testet den siste regelen sin. 27. februar 2018 gikk turen til Nyhytta (s. 83 i boka). Etter å ha fulgt scooterspor lenge fikk hun til slutt øye på hytta, men sporene gikk jo selvfølgelig ikke helt bort. Hva skulle hun gjøre? Hun kunne jo ikke fire på en av de tre reglene på den allerede nå. «Her har det vært skogsarbeidere før som har kavet på mye mer enn du, dette må du klare!», tenkte hun for seg selv. Hun tok til å krabbe oppå snøen de drøyt 50 meterne bort til hytta. Det føltes godt å nå fram, og for første av mange ganger det året tenkte hun for seg selv at hun fikk kjenne bittebittelitt på hvordan de hadde det før.Å velge en favoritt etter et slikt prosjekt er umulig, men hun mener at det nok er de turene som av forskjellige grunner har vært vanskelige som kanskje har laget de beste minnene. En slik var turen til Buglebjørk (s. 69 i boka). Fotturen gikk fra Saupeset og Belgefet. For det første var det en veldig fin tur i seg selv, men også veldig spennende fordi det var som å komme 100 år tilbake i tid. Buglebjørk er et seterlag som ikke har vei, det er bare stier og man får følelsen av å være tilbake i tid. Saga har rast sammen nå, og er jo heller ikke egentlig en skogshytte, men ble brukt som det. Man kan fortsatt se sagblader som ligger der. Denne fant hun ikke med en gang og måtte lete litt. Det lå lenger unna enn hun trodde nede i kratt og stein, og nærmest i en ur, men plutselig ble hun slått av en sterk følelse av hvor det var riktig å gå. Den dagen var det nesten så hun følte at «noen» hadde hjulpet henne.Senhøsten 2018 hadde hun igjen én skogshytte, Skogheim (s. 130 i boka). Den ligger rett under Kastenatten og kan by på flott utsikt på en klar dag. Det er også en lengre tur, så da tåka kom bestemte hun seg for å vente. Tåka var seiglivet den høsten og først 3. januar 2019 kom det en klar og fin dag da turen kunne gjennomføres. Hun var så glad for å ha ventet. Det var en virkelig flott tur uten et menneske og med urørt snø. Det er noe helt spesielt med å ta disse skogshytteturene på vinteren, også på grunn av historien.

Resultatet
Hovedprosjektet varte fra 6. februar 2018 til 3. januar 2019. På 47 turer hadde Astrid Marie til sammen besøkt 82 skogshytter. I løpet av året fikk hun nemlig tips om flere enn de 79 i boka, og tipsene har fortsatt å komme inn i ettertid. Som oftest hadde hun gått til fots, men hun hadde også brukt sykkel, truger, spark eller ski på noen av dem. De fleste turene var mellom 5 og 12 km lange, og 35 av dem tok hun alene. Å gå alene var ikke en av reglene hennes, men samtidig var noe av utgangspunktet for prosjektet at hun hadde hatt helseplager, og dette ble en del av hennes egen rehabilitering. Hun hadde ingen bomturer, mye fordi hun hadde gjort stort forarbeid og snakket med mange på forhånd. Også var det så moro med letingen. Når man begynner å nærme seg og lurer – er det her? Mange ganger tenkte hun at sånn er det sikkert å vinne i tipping. Det var noen dager kaffen smakte ekstra godt da hun fant fram.

Mer enn fine turer
Prosjektet har definitivt ført med seg mer enn Astrid Marie hadde tenkt på forhånd. Hun har fått øynene opp for hvor flott det er med tur i skogen, før var hun mer opptatt av å gå i fjellet. Interesseområdet er utvidet og hun har lest flere bøker om trær og skogens historie. Det har også vært veldig moro å snakke med gamlekaran’ som vet mye og som har fortalt historier og delt minner. Mange, både nesninger og andre, har fulgt prosjektet og har kommet med interessante spørsmål. Dette er tydelig et tema som folk liker å høre om. Ikke minst kjenner hun nå en tilknytning til de som jobbet på disse stedene, og hun har fått kontakt med skogshistorien i familien. Faren var med å kjøre tømmer, men hun hadde ikke noe særlig forhold til det, og visste ikke så mye om dette før boka kom. Hun har fått mye mer respekt for skogsarbeiderjobben og hvor hardt det var, og mener at dette bør løftes fram enda mer. En del av historien det ikke fortelles mye om er de som var igjen hjemme. Karene reiste grytidlig mandag og kom igjen lørdag ettermiddag/kveld, og da var det ei igjen hjemme som har holdt det hele i gang med fjøsstell, dyr, hus og unger. Det var et veldig slit, men de var også heldige som hadde arbeid og mulighet til å tjene disse pengene. Man kan ikke forestille seg hvor tøft det var, men vi kan kanskje få et lite inntrykk av det.

Tiden etterpå
Interessen for skogen, hyttene og historien om skogsarbeid har så absolutt ikke gitt seg. Det er flere av hyttene Astrid Marie har tenkt seg tilbake til, men nå er det også andre ting som frister. Flå kom med en egen bok i desember 2019, og der er det enda flere hytter (red. anm. til sammen 266 skogshytter, tufter og vassager, 133 av dem er skogshytter). Det blir nok helt sikkert noen besøk til noen av disse stedene, men denne gangen blir det uten tidsfrist.

To topptips til de som vil besøke hyttene
GPS. Det er koordinater i boka og GPS er nødvendig. En del av stedene er det bare tufter igjen, og hun ville ikke ha funnet alle uten.
God gammeldags folkeskikk. Ikke kjør på privat vei uten å spørre på forhånd. Dette har hun vært veldig nøye med og anbefaler andre å være det også.

Astrid Marie Haraldseth har dokumentert prosjektet på en egen Facebook-side: Kaffekos skogshyttene i Nes i Hallingdal. Der er alle turene nøye beskrevet, og hun kommer med en del andre tanker rundt turene. Hun har også laget en egen bok med alle kaffebildene, statistikk m.m. Boka er mer personlig og hennes eget minne, men det er en skikkelig praktbok som man kan være heldig nok til å få titte i hvis man spør fint.