Av Sigrid Onsgard Sagabråten
Denne artikkelen bygger på en bacheloroppgave ved UiO, Institutt for arkeologi, konservering og historie. Det humanistiske fakultet våren 2020. Den var publisert i Dølaminne 2021.
Tiden før utdannede jordmødrene
Som i resten av landet var 1700-tallet preget av hjemmefødsler med ufaglært hjelp fra kvinner som oppholdt seg i nærheten. Det viktigste for utfallet av fødselen og tiden fram til dåpen var likevel at man passet seg for underjordiske krefter. Trua på trolldomskunst stod sterk på Nes, og svarteboka var i flittig bruk.[1] Barseltid var en særlig sårbar periode, og det var faste ritualer både før, under og etter fødsel. De fleste fikk både sønner og døtre, og nesningene hadde en heller kreativ måte å spå kjønn på. «Man kan faa vide, om en frugtsommelig Kone skal føde en Gut eller en Jente, ved at ride paa Skjelspildrerne, idet en Væv klippes næd; faar man ude først se et Menneske eller et Dyr af Hankjøn, skal hun føde en Gut, faar man først se noget af Hunkjøn, bliver det en Pige. Det er forøvrigt farligt at aabne Døren, medens Væven klippes ned, for da kan der komme et eller andet vondt over Væverkonen. For at hindre dette, staar der altid og holder Døren igjen, medens Væven klippes ned. Dette er en metode som ble brukt i hele Hallingdal, men på 1890-tallet var metoden kun i bruk i Hemsedal, ifølge Anders Mehlum.[2] Kvinnene måtte ellers passe på hva de åt, hvor de oppholdt seg, hva hun så og hvordan hun så på ting. Slakting var for eksempel noe man måtte unngå. Fikk man blod på seg, kunne det føre til store og røde fødselsmerker. Fregner kunne komme av at moren hadde fått sølt kumøkk over seg mens hun var gravid, og å se en hare betød ulykke – da kunne barnet bli født med hareskår eller ganespalte. Man burde heller ikke spise hare, siden det kunne gi tunge fødsler.[3] Bjørner måtte man også passe seg for, for ”Bjørnen ved det, at naar den kunde faa fat paa en Unge af Mors Liv, Fik den Evnen til at tale.” Etter at barnet var født måtte man brenne navlestrengstumpen, ellers kunne det bli til et lite troll. Det samme gjaldt morkaka, som man mente var barnets døde tvilling. Om ikke den viste seg innen en halv dag etter fødselen, måtte kvinnen sitte oppå en bøtte fylt med husstandens urin og en glodvarm stein oppi, mens hun hadde på seg et ullpledd. Morkaka skulle så klippes tre kors i, før den ble ødelagt – helst ved å bli brent. Om man ikke gjorde det, kunne også den bli til et farlig troll som skadet moren og den nyfødte.[4]
Det fantes også flere kjerringråd for å lette fødsler. Om kvinner slet med å føde kunne de bli rådet til å legge en blanding av oksemøkk og honning under brystet, eller å drikke mannens urin. Om dette hadde nevneverdig effekt er vel heller tvilsomt, men forklaringen på disse rådene er ganske enkle: Da det i ældre Tid var yderst smaat med Hjælp for Barselkoner, idet Lægehjælp var saa godt som umulig at faa, og examinerede og dygtige Jordemødre kun sjælden fandtes, er det ikke underligt, er der i de gamle Manuskripter findes mange Raad for Barselkoner. Det er et Emne, der har været meget aktuelt.[5]
I Hallingdal hadde gravide kvinner stort sett de samme arbeidsoppgavene som vanlig, både ute og inne. Sannsynligvis har dette ført til mange aborter. Sorger og bekymringer i forbindelse med graviditet og fødsel ble snakka lite om, og kvinnene bar stort sett de tunge tankene alene. Under fødsel kunne også hjelpekoner være så mangt. Enkelte hadde rykte på seg for å være ekstremt dyktige, andre kunne stå og røyke pipe mens de så på at fødselen skulle bli ferdig. Andre igjen kunne være vel ivrige. Om fødsler i Hallingdal kan man lese at «man løftet hende opp efter fødderne og rystet hende godt». På den måten kunne man riste på plass fostre som lå feil, trodde man. Andre grep var å sparke den fødende i korsryggen eller få henne til å stupe kråke.[6] Med dette i bakhodet er det kanskje ikke så rart at kvinnene ofte ble skjenket under fødselen. Så sent som i 1860 regnet distriktslege Torgersen på Nes med at det ble brukt fem potter brennevin når ei dame skulle føde. Mesteparten gikk som regel til den fødende.[7]
Den første jordmora på Nes
At myndighetene bryr seg om jordmødrenes virksomhet, er ikke noe nytt. Allerede i Christian IIIs lov om kirketjenesten fra 1539 står det at «Sådanne jordmødre skulle man ha, som er ærlige og gudfryktige og forstår seg på sitt embete, og bor på bekvemme steder, så vel fattige som rike til hjelp.» Gjennom 16-og 1700-tallet hadde kirken strenge bestemmelser om jordmoras moralske vandel, og at hun måtte avlegge ed til presten. Hallinger flest brydde seg sannsynligvis langt mer om overtro enn hva loven mente om jordmødre.[8] På Nes ble jo selv presten beskyldt for å være i besittelse av svarteboka på 1700-tallet[9], og man fryktet at både navlestrengstumper og morkaker kunne bli til farlige troll. Først på 1800-tallet skulle dette forandre seg. I 1810 kom det kongelige Reglement for Jordmodervæsenet. Dette ble grunnlaget for jordmorlovgivningen fram til 1898. Landet ble delt inn i jordmordistrikter, og alle distriktene skulle ha offentlig ansatte uteksaminerte jordmødre. Samtidig var det legene som fikk hovedkontrollen over jordmødrene. Presten som tidligere hadde hatt ansvaret, skulle nå bare sende ut sedelighetsattest[10]. Jordmødrene fikk yrkesmonopol, og hjelpekoner ble fratatt retten til å yte fødselshjelp. Med dette fikk kvinner for første gang mulighet til å gå inn i en yrkesrolle etablert av det offentlige, og på myndighetenes premisser [11]. Det skulle likevel gå noen år før det ble ansatt jordmor på Nes. Først sju år senere, i 1817, ble nesningen Thuri Knudsdatter Jorde ansatt som jordmor med ansvar for Nes, Flå, Gol og Hemsedal.[12] At det gikk lang tid å få ansatt jordmor, var ikke noe unikt for Hallingdal. Så sent som 1840-åra var det flere jordmordistrikter i landet uten jordmor. Flere steder var det et problem at ikke kvinnene hadde råd til å betale for den ettårige utdanningen selv. I mange amt ble det derfor bestemt at kvinner som ikke var formuende kunne få stipend til å dekke jordmorutdanning av det offentlige mot at de forpliktet seg til å tjenestegjøre i et av amtets distrikter i åtte år.[13] Dette viser at profesjonelle jordmødre var noe som ble tydelig prioritert av myndighetene. Dette hadde sammenheng med at både spedbarn og barselkvinner ble viktigere for staten. Fra slutten av 1700-tallet ble barnets egenverdi som individ i økende grad vektlagt, og tidlig død ble sett på som en unødvendig svekkelse av nasjonens styrke.[14] Dette er et syn som stod i kontrast til den mer «folkelige» holdningen som dominerte i Hallingdal, hvor det først og fremst var skjebnen og Gud som dominerte hvem som skulle få vokse opp.
At den første jordmora på Nes hadde vokst opp i hjembygda var heller ikke noe unikt for Hallingdal. Myndighetene hadde tvert om et ønske om å sende «Fruentimre af Almuen» til opplæring på jordmorskolen. Bakgrunnen var at man ønsket å holde kostnadene, og dermed utgiftene for folket, nede. Jordmødrene hadde i tillegg til lønn krav på gratis bosted, brensel og beite til ei ku,[15] og dette var en måte å omgå regelverket på. Dessuten regnet man med at kvinnene klare seg med mindre lønn enn kvinner fra høyere lag, siden de var vant med «Bondelevemaaden». Et annet viktig argument var at bondekvinnene stod nærmere kvinnene de skulle hjelpe enn kvinner fra overklassen, og dermed ville det bli lettere å vinne tillit blant lokalbefolkningen.[16]
Dette må sees i sammenheng med at både leger og jordmødre møtte mye motstand gjennom hele 1800-tallet. Myndighetene, og dermed alle som jobbet for myndighetene, fremmet ofte borgerlige renhets- og dannelsesidealer. Disse idealene stod i flere tilfeller langt fra hva den jevne bonde mente om hygiene og hva som fremmet god helse. Dels skyldes dette at mange ikke hadde økonomiske forutsetninger til å leve opp til disse kravene, dels skyldes det en generell skepsis mot embetsstanden og mange legers ovenfra og ned-holdning til allmuen. Ikke minst var det et viktig argument at jordmødrene skulle ha betalt, i motsetning til hjelpekonene.[17] Lang reisevei kom i tillegg. «Jordmor var det aldri tale om. Det var for langt å hente henne. Der gamlekjerringa var med på stølen, var det inga sak. Men det råka at onnejenta måtte borti nokre dagar. Det gjekk nok oftast bra, men det råka nok at det gjekk gale og. Når det hende dei måtte hente dokter eller jordmor, kom dei oftast for seint.», kan vi lese om Hallingdal på 1800-tallet.[18] Den store jordmorentusiasmen var heller ikke å spore hos formannskapet. Da Gol og Hemsedal ble skilt ut som eget jordmordistrikt i 1837 ble det skrevet at «Forsamlingen har den Ærfaring at uheldige Fødsler hører til en meget Sjeldenhet her i Prestegjeldet. Overalt synes den den menneskelige Natur paa Landet at være så sterk at ved de fleste Fødsler behøves ingen Hjelp, og til det haves en del ærfarne Koner som sædvanlig betjener Barselkonene og hvorved disse bliver hjulpne.»[19].
Overgangen fra hjemmefødsel med hjelpekone til hjemmefødsel med jordmor, var en overgang som skjedde gjennom hele 18- og begynnelsen av 1900-tallet.[20] Likevel skulle Thuri Jorde spille en viktig rolle allerede fra 1817. Særlig hadde hun mye å lære sambygdingene om renslighet. Om golingene kan man lese at Dei skulle til vanleg lauge seg til jol, men ikkje alle gjorde det heller», og at hallingene sjelden skiftet klær eller vasket gulvet.[21]
I denne perioden hadde med andre ord jordmora på Nes en rolle som var ganske typisk for distriktsjordmødrene på 1800-tallet. Selv om de formelle kunnskapene hennes hadde mye til felles med hjelpekonenes kunnskaper, hadde Jorde mer skolering. Mens hjelpekoner representerte en folkelig kulturarv, hadde jordmødrene direkte tilknytning til legen, og dermed myndighetene. Dette gjorde at jordmora fungerte som et bindeledd mellom legen og allmuen. I rollen som bindeledd var det etter all sannsynlighet et stort pluss at jordmora var kvinne og hadde lokalt opphav.[22] Samtidig var jordmoryrket en ensomt yrke, hvor kontakten med kollegaer var liten. Jordmora måtte alltid være tilgjengelig, men uviljen mot jordmora gjorde at hun ofte var undersysselsatt. [23]
Ingeborg Mjølid
I 1857, da Jorde sluttet som jordmor, hadde Nes blitt et eget jordmordistrikt. Flere jordmødre virket de neste årene, fram til Ingeborg Mjølid ble ansatt i 1892. Hun skulle beholde stillingen i 35 år, noe hun fikk Kongens Fortjenstmedalje for.[24] I denne perioden skjedde det flere store endringer i samfunnet både lokalt og nasjonalt, noe som utvilsomt hadde mye å si for utviklingen av barselomsorgen og kvinners muligheter. En av de viktigste tendensene i perioden var at fødslene ble tryggere for både mor og barn.
En av de største truslene for fødende var barselfeber, en infeksjonssykdom som kunne oppstå etter innføring av fremmedlegemer i fødselsveiene. At antall tilfeller av barselfeber sank drastisk fra 1880-1920 er kanskje den viktigste enkeltårsaken til at fødslene ble tryggere i perioden. Hovedårsaken til nedgangen i tilfeller av barselfeber var at jordmødrene fikk kjennskap til hvordan sykdommen oppstod, og de fikk opplæring i renslighet og desinfeksjon med klorkalkvann. Både rommet, sengetøy og jordmoras hender, redskaper og klær skulle renses. Jordmoras viktigste oppgave ble å holde smittestoffer borte fra barselkvinnen. Å forebygge barselfeber gjennom renslighet ble en kvinneoppgave som både jordmødre og de fødende hadde ansvar for.[25] Også i Hallingdal var barselfeber et kjent problem. I medisinalberetningen fra Ål i 1908 kan vi lese at «Barselfeber med dødelig utgang indtraf paa en gaard i Skurdalen – ca. 50 kilometer herfra. Det var tvillingfødsel med to dødsfald hos en 38 aar gammel førstefødende hvor fødselen hadde varet i 2 døgn før min ankomst, og hvor en gammel skiddenfærdig hjælpekone hadde foretat flere indvendige undersøkelser.» Selv om sitatet er distriktslegen på Ål sine ord, var utfordringen den samme i hele Hallingdal. Overtro og hjelpekoner med lite kunnskap om hygiene var vanlig, og distriktslegene hadde en langvarig kamp med å få de gravide til å tilkalle jordmor. Samtidig var det i flere tilfeller helt nødvendig at ufaglærte kvinner måtte hjelpe til ved fødsel. Det kunne være at jordmora var opptatt, eller at fødselen gikk så fort at ikke jordmora rakk fram i tide.[26]
Utdanning av flere jordmødre, tettere legenettverk, oppfordring til amming og bedre hygiene var statlige tiltak som bidro til holdningsendring og lavere spedbarnsdødelighet i hele landet. Særlig ser vi at spedbarnsdødeligheten sank i områdene hvor rådene fra leger og jordmødre virkelig ble etterfulgt.[27] Dette er i tråd med holdningen om at staten hadde ansvar for å utvikle en befolkning som var frisk, ren og mett, og et samfunn hvor dødeligheten, fremfor alt spedbarnsdødeligheten, var lav. Holdningen var i stor grad knyttet til de store demografiske endringene som preget 1800-tallet og starten av 1900-tallet hvor dødeligheten sank, noe som etter hvert førte til at hver kvinne fikk færre barn. I samme periode endret kvinnenes status seg mye i perioden. Kvinner fikk stemmerett og flere juridiske og økonomiske rettigheter, samtidig som religion og tradisjoner i økende grad måtte vike for sekularisering, vitenskap og individuelle forskjeller.[28]
I likhet med mange andre yrkesgrupper organiserte jordmødrene seg mens Mjølid var yrkesaktiv. Det færre vet er at nettopp Mjølid spilte en viktig rolle i organiseringen. Den norske Jordmorforening i Kristiania ble organisert i 1897, og Hallingdal jordmorforening ble dannet i 1905. Først i 1908 ble landsforeningen stiftet, noe Hallingdal jordmorforening hadde tatt til orde for allerede i 1906. Argumentet var at jordmødrene best kunne fremme kravene sine gjennom en landsforening.[29] Kvinnen bak forslaget var Mjølid, som også var ildsjelen bak opprettelsen av Hallingdal jordmormorforening og Buskerud fylkes jordmorforening[30]
Til tross for organisering, flere jordmødre og politiske rettigheter, var ikke jordmoryrket noe man ble rik av. En viktig grunn til dette var at jordmødrene alltid måtte være tilgjengelige, og de måtte ofte reise langt for å hjelpe de fødende. Det var «noksaa indlysende at det vil falde forholdsvis kostbarere for en jordmor at slaa sig igjennem end for andre bestillingskvinder, der selv kan disponere over sin tid, eller har sin bestemte gjerning opstukket paa forhaand», skrev Mjølid i 1910.[31]
Transportmidlene til jordmora var heller ikke alltid like optimale. En gang fikk Mjølid besøk av en rukkedøling som kom for å hente jordmora. Da Mjølid spurte hvor han hadde hesten fikk hun til svar at «å nei, eg har ikkje hest, men eg har kjelke oppå bakkane. Når me kjem dit, set du deg på og så skal eg dultespringe med deg innover». En annen gang måtte hun bruke kalosjen sin som øse for å komme seg over Tunhovdfjorden med lekk båt midt på natta for å rekke en fødsel. Det er likevel det sterke sosiale engasjementet som kjennetegnet Mjølid. Å motvirke urenslighet og trangboddhet ble en kjerneoppgave[32], noe som må sees i sammenheng med at nettopp dårlig hygiene og feilernæring var hovedårsakene til spedbarnsdødelighet på Nes.[33] En annen kampsak var å få bygget gamlehjem i bygda. I 1913 ble mannen hennes valgt inn i kommunestyret, mens hun ble valgt inn som første varamann. Selv om hun ikke ble valgt fungerte hun som første kvinnelige kommunestyrerepresentant, for hun møtte på de fleste kommunestyremøtene.[34] Hun syklet rundt på Nes for å samle inn penger til gamlehjem[35], og da saken gikk gjennom skal en av mennene ha sagt «dei tørte ikkji anna når jordmori va` der»[36]
Til tross for stort engasjement hadde Mjølid på ingen måte monopol på fødslene på Nes. Margit Skollerud, også kalt Jordmor-Margit, skal ha tatt imot flere barn barn i Rukkedalen enn Mjølid.[37] Det må likevel nevnes at hjelpekonerollen hadde endret seg mye siden 1700-tallet. En medvirkende årsak var nok at de underjordiske på Nes skal ha forsvunnet i forbindelse med bygging av Bergensbanen…[38]
Dina Solsrud
Neste jordmor var Dina Solsrud[39]. Hun var distriktsjordmor i Nesbyen fra 1927-1967, noe også hun fikk Kongens fortjenstmedalje for i 1967. Hun var også kommunens første faste kvinnelige kommunestyrerepresentant og lever ennå friskt i minnet til mange av innbyggerne i kommunen.
At både Mjølid og Solsrud var politisk aktive var ingen selvfølge. Tradisjonelt hadde jordmødrene liten politisk makt, og de fikk mye av autoriteten sin fra legene og staten.[40] I 1945, da Solsrud ble valgt inn på KrFs liste[41], var bare 3,4% av alle kommunestyrerepresentantene kvinner. I 1913, da Mjølid ble valgt til vara, var prosenten nede i 1,5.[42] Med andre ord var både Mjølid og Solsrud kvinner forut sin tid.
Hos informantene er det bred enighet om Solsrud var ei myndig kvinne med bein i nesa. Det trekkes fram at hun var godt likt, snill og gjorde ting i beste mening. Også i politikken skal hun ha vært ei respektert dame som var flink og visste hva hun gjorde.[43] En av de eldste informantene kunne fortelle at hun kjørte bil. «Det var litt spesielt at hun kom feiende med bilen. En gang måtte hun kjøre gjennom et gårdstun, og da kom det en sint mann som skulle stoppe henne. Han stilte seg midt i veien med stokk sånn at hun ikke kom fram. Da gikk Solsrud uten av bilen og kjefta på han. «Jau, je kjører hvor je vil, for je ska fram!» Hun skulle i barnefødsel, så hun satte seg i bilen og kjørte.»[44]. Som politiker var også Solsrud kjent for å være kjapp i replikken. «Det skulle forhandles lønn for jordmora. Det var et enstemmig kommunestyre som mente hun skulle få hevet lønna si, da hun riktignok hadde et «grisearbeid». Da reiste fruen seg opp og sa «greit nok at jeg har et grisearbeid, men jeg har aldri vært noe sted der det ikke har vært mannfolk før meg!»[45]
I likhet med Mjølid engasjerte Solsrud seg sterkt i sosiale saker. I kommunestyresalen måtte hun utkjempe mangt et slag mot «disse mannfolkene som ikke forsto seg på mange av de ting de skulle avgjøre». Særlig gjaldt dette bygging av bygdeheimen.[46] I 1947 startet hun Hallingdals første helsestasjon, også kjent som «Gullknappen[47], i sitt eget hjem. Først 15 år senere, i 1962, tok kommunen over driften.[48] Før det hjalp hun til med hjemmefødsler i mange år. Det skal ha vært usedvanlig få som fikk blødninger eller infeksjoner etter å ha fått hjelp av Solsrud[49]. Ved komplikasjoner var det likevel vanlig å sende fødende på sykehus.[50]
Samtidig trekkes det fram at Solsrud nærmest var en institusjon i seg selv. For «jevnt over hadde nok jordmora flere oppgaver og mer respekt før».[51] Det var for eksempel ikke uvanlig at Solsrud bidro med å henge opp gardiner hjemme hos pasienter dersom de hadde det travelt.[52]
I likhet med mange andre jordmødre var Solsrud en dypt religiøs kvinne.[53]I tillegg til politikk brukte hun mye tid på religiøst arbeid[54]. Hun drev likevel med prevensjonsveiledning fra slutten av 50-tallet. Dagen de nybakte mødrene ble utskrevet fikk de informasjon om bruk av pessar, og hun ga tilbud om å måle slik at de fikk kjøpt riktig størrelse.[55] Dette har sammenheng med at holdningene til prevensjon gradvis ble mer liberale gjennom Solsruds karriere.[56]
Mer kontroversielt er det at Solsrud skal ha drevet med adopsjonsvirksomhet i privat regi. Selv om normen var at seksualitet var noe som tilhørte ekteskapet, ble mange ugifte kvinner gravide.[57] Disse kvinnene hadde ofte ingen andre valg enn å adoptere bort barnet. Blant informantene som har blitt spurt er det flere som bekrefter at Solsrud hadde ungjenter boende hos seg. Disse gravide jentene bodde hos Solsrud i noen måneder for å ikke vekke mistanke. Ofte hjalp de Solsrud på jobb. Selv om Solsrud ikke pratet høyt om dette, skjønte de fleste sambygdinger hva som foregikk. At hun drev med adopsjonsvirksomhet var likevel ikke noe som ble brukt mot henne, siden de fleste mente at hun gjorde det i beste mening.[58] Mens de fleste informantene vektlegger at ungjentene hos Solsrud var fra andre deler av landet, kan noen[59] fortelle at også lokale kvinner benyttet seg av tilbudet, og at sterkt press fra foreldre forekom. En informant[60] forteller at hun fødte hos Solsrud samtidig som en tenåring som skulle gi bort barnet. Solsrud var opptatt av både jentas og adoptivfamiliens navn skulle holdes hemmelig, og unnlot derfor å nevne jentas navn. En annen informant[61]forteller at Solsrud var en del av et større nettverk av jordmødre som drev med adopsjon. Selv har jeg ikke funnet noen skriftlig kilde som bekrefter dette. Likevel finnes det flere artikler som forteller om adopsjonsnettverk og jordmødre som hadde slående mange likheter med Solsrud.[62] Uavhengig av om det stemmer kan vi uansett være sikre på at rollen hun spilte på Nes utvilsomt var viktig, noe som gjør at hun huskes og verdsettes av mange både i og utenfor Hallingdal den dag i dag.
KILDER
Bøker
Blom, Ida. Den haarde Dyst, fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år (Bergen: J.W.Cappelens forlag, 1988)
Blom, Ida. «Tabeller» I Med kjønnsperspektiv på norsk historie, redigert av Ida Blom og Sølvi Sogner, s. 391-399. Oslo: Cappelen akademisk forlag, 2013
Dalen, M. Intervju som forskningsmetode – en kvalitativ tilnærming (Oslo, Universitetsforlaget, 2004)
Kjærheim,Kristina. Mellom kloke koner og kvitkledde menn, jordmorvesenet på 1800-tallet (Oslo, det norske samlaget, 1987)
Lappegard, Øystein. Det var so laga (Ø. Lappegard, Ål, 1998),
Mehlum, Anders. Hallingdal og Hallingen (Drammen: Harald Lyche & co. Bogtrykkeri, 1891)
Opsata, Den gamle garden (Oslo, det norske samlaget, 1972)
Reichborn Kjennerud, Ingjald. Elskov og overtro, fra vår gamle trolldomsmedisin (Oslo: Universitetsforlaget AS, 1985)
Rønningen,John. Nesboka, bygdehistorie for Nes i Hallingdal (Oslo: Norbok, 1981)
Rønningen, Nesboka bind II, bygdehistorie for Nes i Hallingdal (Oslo: Norbok, 1992)
Schøitz, Aina. Folkets helse – Landets styrke 1850-2003 (Oslo, Universitetsforlaget, 2003)
Smette, Bernhard. Erindringer (Nesbyen, Bernhard Smette, 1992)
Søraa, Gerd. Hent jordmora! (Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1984
Sørhøy, Berit Marie og Snerte, Kjell. (Hemsedal historielag og Hemsedal mållag) Kvinneliv i Hemsedal. Skien: Bokbinderiet Johnsen, 2012
Avisartikler
«60 år» Eidsvold blad, 21.11.1960
«Dei fyrste kvinnene», Hallingdølen. 06.07.2013
«Hjalp over 2500 hallinger til verden» Drammens Tidende og Buskeruds Blad. 24.11.1970
«Jordmoren i Norheimsund», Bergens Tidende, 01.04.2012
«Jordmødre, de første vi møter – og nøkkelpersoner for våre liv» Hallingdølen. 10.03.2020.
«Statens ja ødela livet hennes”, Smaalenenes avis, 28.02.2008
«Udmerkelse», Norges Kvinder. 07.10.1927
Intervjuer og informanter
| Informant nr | Navn | Fødselsår | Intervjutidspunkt | Intervjuobjekt/informant i sosiale medier |
| 1 | Berg, Anne Ålien | 1952 | 13.04.2020 + 29.04.2020 | Intervju |
| 2 | Bidne, Solveig | 1935 | 11.04.2020 | Intervju |
| 3 | Brusletten, Inger Johanne | 1950 | 12.04.2020 | Intervju |
| 4 | Garnås, Ingebrigt | 1952 | 04.02.2020 | SoMe |
| 5 | Haraldset, Britt | 1962 | 04.02.2020 | SoMe |
| 6 | Johansen, Dina | 1962 | 13.04.2020 | Intervju |
| 7 | Kristiansen, Anne Kari | 1962 | 13.04.2020 | Intervju |
| 8 | Livgård, Karen | 1924 | 13.04.2020 | Intervju |
| 9 | Lystad, Bjørg | 1951 | 05.04.2020 | SoMe |
| 10 | Majormoen, Sonja Skaret | 1952 | 05.04.2020 | SoMe |
| 11 | Sagabråten, Jorunn | 1935 | 11.04.2020 + 30.04.2020 | Intervju |
| 12 | Sandanbråten, Mette Irene | 1963 | 05.04.2020 | SoMe |
| 13 | Smette, Astrid | 1924 | 22.02.2020 + 14.04.2020 + 01.05.2020 | Intervju |
| 14 | Valdresbråten, Ingebjørg | 1941 | 30.03.2020 + 30.04.2020 | Intervju |
| 15 | Øen, Gunbjørg | 1931 | 06.04.2020 | Intervju |
| 16 | Anonym | 1948 | 05.04.2020 + 30.04.2020 | Intervju |
| 17 | Anonym | 01.05.2020 | Intervju | |
| 18 | Anonym | 01.05.2020 | Intervju |
Fotnoter
[1] Rønningen, Nesboka (Oslo: Norbok, 1981), s. 128.
[2] Mehlum, Hallingdal og Hallingen (Drammen: Harald Lyche & co. Bogtrykkeri, 1891) s. 399
[3] Søraa, Hent jordmora! (Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1984) s. 23
[4] Reichborn, Elskov og overtro (Oslo: Universitetsforlaget AS, 1985) s. 75-76
[5] Kristensen, Gamle Raad (Viborg: Jens Thomsens Bogtrykkeri, 1922), s. 102-105
[6] Sørhøy og Snerte, Kvinneliv i Hemsedal, s. 81-85
[7] Rønningen, Nesboka (Oslo: Norbok, 1981), s. 436
[8] Søraa, Hent jordmora! (Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1984) s. 34-54
[9] Rønningen, Nesboka (Oslo: Norbok, 1981), s. 182
[10] Blom, Den haarde Dyst (Bergen: J.W.Capelens forlag, 1988), s. 25
[11] Schøitz, Folkets helse – Landets styrke 1850-2003 (Oslo, Universitetsforlaget, 2003) s. 127
[12] Rønningen, Nesboka (Oslo: Norbok, 1981), s. 128.
[13] Schøitz, Folkets helse – Landets styrke 1850-2003 (Oslo, Universitetsforlaget, 2003) s. 128-130
[14] Schøitz, Folkets helse – Landets styrke 1850-2003 (Oslo, Universitetsforlaget, 2003) s. 95-99
[15] Søraa, Hent jordmora! (Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1984) s. 64-65
[16] Kjærheim, Mellom kloke koner og kvitkledde menn (Oslo, det norske samlaget, 1987), s. 31-34
[17] Schøitz, Folkets helse – Landets styrke 1850-2003 (Oslo, Universitetsforlaget, 2003) s. 92-93
[18] Opsata, Lars. Den gamle garden – Skildringar fra Hallingdal (Oslo, det norske samlaget, 1972) s. 51
[19] Sørhøy og Snerte, Kvinneliv i Hemsedal, s. 88-90
[20] Blom, Den haarde Dyst (Bergen: J.W.Capelens forlag, 1988), s. 47-63
[21] Rønningen, Nesboka (Oslo: Norbok, 1981), s. 128
[22] Kjærheim, Mellom kloke koner og kvitkledde menn (Oslo, det norske samlaget, 1987), s. 112-115
[23] Kjærheim, Mellom kloke koner og kvitkledde menn (Oslo, det norske samlaget, 1987), s. 50-53
[24] Rønningen, Nesboka (Oslo: Norbok, 1981), s. 441
[25] Blom, Den haarde Dyst (Bergen: J.W.Capelens forlag, 1988), s. 73-80
[26] Lappegard, Det var so laga (Ø. Lappegard, Ål, 1998), s. 36-56
[27] Schøitz, Folkets helse – Landets styrke 1850-2003 (Oslo, Universitetsforlaget, 2003) s. 104-107
[28] Schøitz, Folkets helse – Landets styrke 1850-2003 (Oslo, Universitetsforlaget, 2003) s. 224-225
[29] Kjærheim, Mellom kloke koner og kvitkledde menn (Oslo, det norske samlaget, 1987), s. 104-105
[30] «Udmerkelse», Norges Kvinder
[31] Kjærheim, Mellom kloke koner og kvitkledde menn (Oslo, det norske samlaget, 1987), s. 60
[32] Søraa, Hent jordmora! (Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1984) s. 145-148
[33] Rønningen, Nesboka (Oslo: Norbok, 1981), s. 435
[34] Rønningen, Nesboka (Oslo: Norbok, 1981), s. 536
[35] Informant 14
[36] Søraa, Hent jordmora! (Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1984) s. 148
[37] Smette. Erindringer (Nesbyen, Bernhard Smette, 1992), s. 14-16
[38] Rønningen, Nesboka (Oslo: Norbok, 1981), s. 628
[39] Informant 14
[40] Kjærheim, Mellom kloke koner og kvitkledde menn (Oslo, det norske samlaget, 1987), s. 111-112
[41] Rønningen, Nesboka bind II (Oslo: Norbok, 1992), s. 229
[42] Blom et al, Med kjønnsperspektiv på norsk historie, s. 394
[43] Informant 1,3, 8, 13, 15
[44] Informant 13
[45] Informant 5. Historien finnes i flere versjoner.
[46] Drammens Tidende og Buskeruds Blad, 24.11.1970
[47] «Dei fyrste kvinnene», Hallingdølen. 06.07.2013
[48] Rønningen, Nesboka bind II (Oslo: Norbok, 1992), s. 227-228
[49] Informant 14
[50] Informant 13
[51] Informant 3
[52] Informant 13
[53] Schøitz, Folkets helse – Landets styrke 1850-2003 (Oslo, Universitetsforlaget, 2003) s. 480
[54] Eidsvold blad, 21.11.1960
[55] Informant 11,14
[56] Schøitz, Folkets helse – Landets styrke 1850-2003 (Oslo, Universitetsforlaget, 2003) s. 243-244
[57] Schøitz, Folkets helse – Landets styrke 1850-2003 (Oslo, Universitetsforlaget, 2003) s. 430-434
[58] Informant 1,3,7, 11, 13, 14, 16, 17
[59] Informant 17
[60] Informant 18
[61] Informant 16
[62] Smaalenenes avis, 28.02.2008 + Bergens Tidende, 01.04.2012
