Tekst og foto Vibeke Hjønnevåg

Anne Smedsgård (1900-1988) var født i 1900 på plassen Steinbråten i Gol, der Gol videregående skole ligger i dag. Hun var nr. 7 i en søskenflokk på 10 barn, 4 jenter og 6 gutter. Farbroren hennes var den kjente arkitekten Ola Eriksen Stein som bl.a. tegnet Tandbergbygget på Hallingdal Museum, Nesbyen. Du kan lese mer om han i Dølaminne 2012.

Anne giftet seg i 1923 med Halvor Smedsgård f. 1879. De fikk 3 barn; Birgit f. 1923, Solveig f. 1929 og Knut Olav f. 1933. I Gards og slektshistorie for Nes i Hallingdal, Nesfjerdingen B III skriver Terje Østro: «De budde først noen år på Gol.  I vinterhalvåret var Halvor skogsarbeider.  Anne sauma (stakker).»

I 1929 kjøpte Halvor Åsegutplassen/Sjongeplassen på nordsiden av Roløkken på Nes. Her bodde Anne til hun døde i 1988. Hun var dermed nabo til Sigrid Knutdatter Roløkken som også broderte hallingbunader. Sigrid broderte blant annet stakk til Dronning Maud. Denne er i dag på Kunstindustrimuseet i Oslo.

Anne begynte som ung å saume på frihånd. Hun broderte rett på stakken og hun broderte stakkebånd. Stakkebåndene kunne være av klede eller speilfløyel. Det er mange stakker på Nes som er brodert med ullgarn på speilfløyel. Svart speilfløyel må ha vært populært, men fløyel er veldig tett og vondt å sy gjennom og det er vanskelig å få fint (muntlig med. Sigrid Moen).

I Gol var det flere som sauma stakker. Vi vet at Anne Bakka (1834-1904) og datteren Anne Lybekk (1873-1973) broderte for salg. Anne Smedsgård kan ha lært kunsten hos Anne Lybekk som var nabo til Smedsgården på Tuppeskogen. Ellers var det populært med broderte bunader på den tiden. Ifølge sønnen Knut Olav broderte Anne over 100 stakker som hun solgte for kr 600 pr. stk. Da var tøy, brodering og montering inkludert i prisen. På Hallingmessa i 1936 fikk Anne sølvmedalje for bunader og et diplom som sønnen Knut Olav har tatt vare på.

Broderiet til Anne er svært fargerikt. Når hun broderte hadde hun en trådkurv med mange ulike farger ullgarn. Hun tok en tråd fra kurven og begynte å brodere. Neste tråd ble en tilfeldig farge. Det var ikke lik kulør i hver rapport slik vi kjenner de påtegnede bunadene i dag. Dette gjorde at hun fikk et stort fargespekter og mye liv i mønsteret. Fargene er klare og duse om hverandre. Måten hun setter sammen fargene på gir et svært tiltalende og vakkert utrykk.

Anne Smedsgaard broderte på frihånd – sauma fritt, men hun så også etter andre gamle stakker. En stakk hun kopierte var en gammel fra Grøsland i Flå. Eier og bruker var Randi Børtnes f. Grøsland (1841-1932). Randi hadde to stakker, en grønn kalt «jentestakken» og en rød kalt «konestakken» (muntlig med. Turid Gislerud Liodden). På den grønne er mønsteret mindre enn på den røde stakken. Mønstrene er ikke like på de to stakkene, men begge stakkene er brodert rett på stakken. Den røde har rankebord mens mønsteret i stakkeborden på den grønne består av en rund rose med blader på hver side. Rosen med blader utgjør en rapport og den gjentar seg mange ganger i borden rundt stakken.

 

Den røde stakken var brodert på mørkeblått grannty (ulltøy vevd i toskaftsbinding).  Hovedborden var 14 cm bred og totalt bredde på borden var 26-27 cm. Begge stakkene er i privat eie.

Marit Bergljot Jorde fra Flå var den første som fikk stakk med dette broderiet etter den røde «konestakken». Hun skriver om bunaden sin i et brev til meg datert 24/4 2009:

«Bunaden min
Ca. 1960 traff min mor Brita Jorde, Åsta Lauvviken på et kretsmøte for husmorlaget. Åsta hadde en vakker brodert stakk (den røde «konestakken etter Randi Børtnes f. Grøsland) som mor ble interessert i og fikk låne. Broderiet på stakken var fra Flå, og den hadde fått nesningsliv. Vi fikk kontakt med Anne Smedsgård som hadde sydd på frihånd fra hun var ung, hun var fra Gol. Hun ville sy stakk til meg, vi kjøpte grannty (mørk blå) og garn som var nær opptil orginalstakken som mulig, og den var ferdig brodert i 1963. «Gamlekona» på Roløkken (Ingeborg Eivindsdatter Desarud f. 1882) var hos Anne Smedsgård og kunne gi flg. opplysninger: Randi Grøsland fra Flå hadde med seg stakken da hun giftet seg med Helge Børtnes. Deres datter Barbo Børtnes – arvet stakken og giftet seg med Asle Desarud. Deres datter: Åsta Desarud – arvet stakken og giftet seg med Ola Lauvviken og bor/bodde på Nordhagen»

Senere fikk jeg høre at Anne Smedsgård broderte om lag 20 slike stakker. Turid Gislerud Liodden mente at Anne lagde mønsteret større på kopiene enn på den røde orginale «konestakken».

Stakkemønstrene til Anne er ikke i salg. Hvis noen vil ha en stakk som ligner, må de prøve å kopiere mønstrene og brodere på frihånd. Det er dessverre få som klarer den kunsten. Bunadene som lages nå er alle brodert på påtegnet tøy. Det gjør at bunadene blir ensartet og kanskje litt «kjedelige».

På 17. mai kan en møte damer med stakker som Anne Smedsgård har brodert. De er lette å kjenne igjen på ryggmønster og stakkebord. Hun har en egen «håndskrift» i saumen sin. Det er få som husker Anne Smedsgård og at hun broderte stakker på frihånd. Om de eier en stakk som hun har lagd, så vet de kanskje ikke at Anne har brodert den, og at de går rundt ikledd en kulturskatt.

Hallingrosene er en del av kulturarven i Hallingdal. De er vel dokumentert i rosemalingen, men hallingrosene på hallingstakker er ikke beskrevet systematisk. Det er mulig at kunst med nål og tråd er mindre gjevt enn kunst med pensel, eller at det er menn som har dokumentert og kanskje at de broderte hallingrosene er relativ nye. Det finnes neppe broderte stakker eldre enn ca. 1850.

Kvinnen som broderte er glemt. Det samme er frihåndsbroderiet, men det er mulig å ta opp igjen kunsten hvis noen tør å begynne å brodere bunaden fritt.

˜

Denne artikkelen er publisert i Dølaminne 2020. Dølaminne er en samling med historiske artikler fra hele dalen, med høyst forskjellige tema og fra ulike tidsperioder. For abonnement, kontakt Marit Mehlum på maritmehlum@outlook.com

For mer informasjon om Vibeke Hjønnevåg, se Vibeke Hjønnevåg sin bunadside | Hallingbunad produsert i Hallingdal (bunadsiden.no)