Reinsjøfjelldansen

Tale holdt på dansefeten i nordenden av Reinsjøen den 31. juli 2016 i forbindelse med hestekløvturen fra Gørrbu, om Buvassli, til Reinsjøen i Nesfjellet.

v. Olav W. Sveinsson

Bilde 1
Samling foran Dansarsteinen på dansefeten i nordenden av Reinsjøen. Kløvkar og initiativtaker Harald Rustand t. v. ønsket velkommen til fjells. Olav W. Sveinsson fra Nes Historielag fortalte om den gamle Reinsjøfjelldansen. Sanger og musiker Målfrid Breivik t.h. spilte lur og bukkehorn, sang hulderlokk og kvedet.

Her i nordenden av Reinsjøen, 1200 moh., er vi nær skjæringspunktet mellom kommunene Nes, Flå og Nore og Uvdal. Og vi er på historisk grunn. Denne flyttblokken, kalt «Dansarsteinen», kom hit for ca. 10 000 år siden da innlandsisen trakk seg tilbake etter å ha dekket landet vårt i mange tusen år.

Og her har det vandret mennesker i uminnelige tider. En skinnkledd jeger og fangstmann mistet for vel 4000 år siden en flekkekniv eller skinnskrape av flint ved en rasteplass i strandkanten på Buhovdlandet sørøst i dette langstrakte vatnet og en sommerdag i 1923 ble flekkekniven fra yngre steinalder gjenfunnet like under torvlaget av en annen fisker/fangstmann. Og oldtidsfunnet er nok ingen tilfeldighet for den dag i dag trives reinsdyrene i området, og den sølvblanke stamfisken er av aller fineste kvalitet.

Her på dansefeten/danseplassen i nordenden av Reinsjøen møttes i eldre tid hallinger og numedøler fra de omliggende bygder og seterområder til fjelldans ved midtsommerleite. Ja, det skal visstnok i riktig gammel tid ha blitt danset på hele tre forskjellige dansefeter/danseplasser ved dette vatnet.

Unge og eldre, karer og kvinnfolk i flotte drakter/bunader, kom ridende på kåte hester medbringende nisteskrepper og kodnøl (kodn/korn). Her danset de, her drakk de, her handla de hester og her slåss de så blodet fløt. Da vanket det både «knyttneve- og låsheldeslag» og det hendte ikke så sjelden at de dro kniven. Ja, et «numedalstøkje»/ordtak fra den tid sier: «Sævren slo so godt med turre neven som børtnes’n mæ laashælda». (Slosskjempe fra Sevre v. Bergheim og Børtnes (i dag Bromma).

For å si det med Tollef G. Myhre i boka «Hallingdalens historie»: Her ble mang en hest sprengt, mang en kar dengt, og mange vakre jenter i dansen slengt.

Og brennevins-handlerne var faste «gjester» på fjelldansene. De så muligheten til å tjene litt ekstra på festfolkets behov for påfyll, og de sang gjerne noen vers for å friste de kjøpevillige:

Berre kom med koppen
Viss du mangla sprit i toppen.
E ska opne tunnetappen.
Ja – ta to på raude rappen,
å la brennevinet renne
å du virkeleg kan kjenne
det æ medisin for skrott´n,
ja då, tøm ned heile pott´n.

Utdrag fra dikt v. Eldgrim Springgard

Når slagsmåla var overstått og det var avgjort hvem som skulle «bære bjella» på Reinsjødansen det året, ble det mer fredelig. Folk fra de forskjellige bygdene og seterlagene blandet seg med hverandre, og dansen stod «høyt i sky» til langt på kveld den andre dagen. Og den gen-blandingen som gjerne fulgte med disse fjelldansene, bør en vel kunne mene var «gunstig» for folkehelsen i avstengte bygder på den tiden.

Flere timer over midnatt når festfolket endelig hadde falt til ro, var det få som oppdaget de småvokste skapningene som etter hvert dukket fram fra vier og einerkratt og småtrolldansen overtok danseplassen/dansefeten.

Og etter hvert kom fagre huldra til syne, ikke bare én, men to!

Huldrene Else Margrete t.v. og Heidi Charlotte Sveinsson i aksjon på dansefeten i nordenden av Reinsjøen.
Huldrene Else Margrete t.v. og Heidi Charlotte Sveinsson i aksjon på dansefeten i nordenden av Reinsjøen.

 

 

Målfrids lurblåsing fenget både liten og stor og skapte en egen stemning i fjellheimen.
Målfrids lurblåsing fenget både liten og stor og skapte en egen stemning i fjellheimen.

 

 

 

Reinsdyrflokken tok en pause i beitingen for å få med seg hulderdansen.
Reinsdyrflokken tok en pause i beitingen for å få med seg hulderdansen.

 

Kløvhestfølget på veg til Reinsjøen.
Kløvhestfølget på veg til Reinsjøen.

 

Etterord/merknad: Det er ikke godt å vite når tradisjonen med fjelldans begynte i våre områder. Men trolig hadde det sammenheng med befolkningsøkningen noen århundrer etter svartedauden. Så det var nok først sent på 1600-tallet at det ble et stort nok behov for å utnytte beiteområdene i fjellet ved å etablere setre nær høyfjellet. Da ble det etter hvert også behov for sosiale sammenkomster. Det ble imidlertid etter hvert slutt på fjelldansene i våre områder etter tragedien på Norefjell i 1858 da 3 mann omkom under snøstorm, blant andre spillemannen. Ryktet om dette spredde seg raskt og fjelldanstradisjonen døde etter hvert ut, noe som nok også hadde sammenheng med kristelige vekkelser på den tiden.

Share