Hans Gude og nasjonalromantikken

Hans GudeAv Einar O. Hanserud

Hans Gude ble født 13. mars 1825 i Christiania. Han var sønn av Marie Elisabeth og Ove Christian Gude. Hans viste tidig spesielle evner i tegning, og alt som 12 åring fikk han Johan Flintoe som lærer. Flintoe, som var halvt dansk, blir regnet som den første nasjonalromantiske maler her i landet.

Nasjonalromantikken i malerkunsten som periode, regner vi fra ca. 1840 til ca. 1860. De nasjonale strømningene hadde oppstått i de tyske statene under Napoleonskrigene, og hadde også gjort seg gjeldende i Danmark og Sverige. Da vi ble skilt fra Danmark i 1814, var det smått stell med kulturelt liv som kunne kalles spesielt norsk. Det som var av kultur hadde i stor utstrekning mønster fra utlandet. Likevel levde det på det lokale plan blant folk fleste over hele landet kultur i form av folkesang og -musikk, og eventyr og sagn var god underholdning omkring i bonde- og husmannsstuer. Lokalt kan vi nevne at alt dette var levende tradisjoner i Nes. I tillegg er det da også verd å nevne Jørgen Garnås som var en mester i å skjære ut figurer i tre. I begynnelsen av 1760-åra førte dette til at disse figurene ble brukt som modeller for steinstatuene som skulle utsmykke den nyoppbygde Nordmandsdalen i parken ved Fredensborg slott på Sjælland. Han fikk til og med kunstnerlønn av kongen, og dette var det ikke mange nordmenn som kunne vise til. Kopier av 5 statuer fra Nordmannsdalen, som forestiller bønder fra Nes, er oppstilt i Garnåsparken rett bak bank-/kulturbygget.

Hans Gude: En mølledam

Hans Gude: En mølledam

Nasjonalromantikken ble ei kulturell blomstringsperiode som landet aldri har sett maken til i ettertid. Etter at Norge og nordmenn hadde «spilt 2., for ikke å si 3. fiolin» i unionstida, dvs. i over 400 år, ble det nå viktig å vise at vi også hadde kvaliteter som kunne måle seg med nivået i våre naboland. Vi kan nevne størrelser som Bjørnstjerne Bjørnson, Halfdan Kjærulf, Ole Bull, Jørgen Moe, Peter Christen Asbjørnsen, Ivar Aasen. Blant disse kulturelle gigantene hører også naturlig Hans Gude. Han ble landskapsmalernes store forbilde og læremester. Dette gjaldt ikke bare her i landet, men også for kunstnere i flere andre land.

Da Johannes Flintoe begynte å ta motiver fra norsk natur i bildene sine i det andre tiåret av 1800-tallet, ble dette så å si en slags aha-opplevelse for Gude, og inspirerte han til å slå inn på den samme bane. Alt som 14-åring reiste Hans for første gang over fjellet til «Bergens Stift». Ei slik reise har sannsynligvis gått over Hallingdal, og har vært litt av ei utfordring for en ung gutt. Kanskje reiste han gjennom Nes alt i 1839? På denne reisa laget han flere tegninger med motiv fra naturen de reiste gjennom. En av disse tegningene fikk dikteren Johan Sebastian Welhaven se, og han satte mye inn på at gutten måtte studere malerkunst. I og med at det ikke var noe malerakademi her i landet, måtte dette bli i utlandet. 16 år gammel reiste han så til Düsseldorf i Westfalen, som da hørte til den tyske delstaten Preussen. Det at han reiste ut så tidlig, betydde at han måtte avbryte skolegangen ved latinskolen. Dette var temmelig spesielt, og var ikke på langt nær noe sjølvsagt. Her kunne en godt ha ventet at faren, Ove Gude, kunne ha satt ned foten, og forlangt at sønnen skulle gjennomføre skolegangen før noe annetkom på tale. Det var heller ikke opplagt at Hans i det hele tatt skulle få lov til å satse så fullstendig på en kunstnerbane. Dette ville være svært spesielt i et land som til de grader hadde lite å fare med når det gjaldt kunst. Det kunne se ut til å være nærmest  umulig å tenke seg en yrkeskarriere som kunstmaler. Det er da i stor grad Ove Gudes fortjeneste at sønnen fikk de muligheter han fikk.

    Hans Gude: Nasjonalromantisk bilde med motiv fra fossen på Nesbyen

At oppholda Hans hadde på Nesbyen i de åra foreldrene bodde her, har gjort inntrykk også på andre måter enn i form av motivvalg til flere bilder, viser et par ting som vi skal ta med. I 1851 mottok skolen i Nes ei bokgave på 105 bøker fra Hans Gude. Disse bøkene skulle deles ut til «trængende barn» i bygda.49 år seinere, altså i 1900,ble det sendt ut en forespørsel fra det nyoppretta Hallingdal Folkemuseum til enkeltpersoner om økonomisk støtte. Da ser vi at det har kommet en innbetaling på 150 kr fra Hans Gude, som da var professor i Berlin.

Maleriet i banken er et klart nasjonalromantisk bilde, og er fra et sted ved Rukkedalsfossen. Det er typisk for Gude at han ikke var slave av å gjengi naturen fotografisk. Han var hele sitt liv beundrer av J. C Dahls kunst, og betraktet Dahl som et forbilde, men likevel kopierte han ikke forbildet sitt når det gjelder dette. Dahls bilder var nøyaktig slik motivet så ut, altså nærmest som et fotografi. Da ser vi bort fra bruken av lys og mørke som effekter i et maleri noe også Dahl brukte. Düsseldorferskolen lærte at naturalisme ikke nødvendigvis må være naturtro i ytterste konsekvens. Når en hadde tatt nøyaktige skisser, sto det fritt for kunstneren å bruke detaljene slik en fant best. Dette ser vi i alle bildene fra Nes der vi kjenner igjen stedene der Gude har stått. Det er alltid enkelte ting som er forandret på. I «bankbildet» kjenner vi godt igjen trekkene i naturen omkring fossområdet, men det er ikke mulig å ta ut nøyaktig hvor motivet er tatt fra. Det er også sannsynlig at han har satt inn kverna og huset i forgrunnen. Det er svært lite trolig at det kan ha stått noen kvern på den sida av elva. Til det var det alt for ulendt terreng oppover bak kverna. Ellers er det meste på plass når det gjelder kjennetegn på et nasjonalromantisk bilde: kontrastene i naturen med det dramatiske ved den ville fossen og juvområdet, og idyllen med det bunadkledde paret som vel nærmest skulle tyde på søndagsfred ved det vesle huset ved fossen. I tillegg kommer det obligatoriske med kontrastene i bruken av lys og mørke.

Share